Publikasjon

Tittel Fangsthistorikk og bestandsvurderinger av mjøsørret
Undertittel Med hovedvekt på kultiveringen av hunderørret
Forfattere Kraabøl, M., Museth, J. & Johnsen, S.I.
År 2009
Kilde NINA Rapport 485: 43 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2057-6
Referat

I forbindelse med krav om miljørevisjon av Hunderfossen kraftverk i Gudbrandsdalslågen er det gjennomført en oppsummering av mjøsfisket med hovedvekt på hunderørret og kultiveringen av denne ørretbestanden siden reguleringen i 1964. Rapporten bygger på en gjennomgang av litteratur som omhandler mjøsørretfisket både i Mjøsa og i tilløpselvene. I tillegg er det samlet inn fangstopplysninger fra sportsfisket i utvalgte elver. Årsavkastningen av ørret i Mjøsa er beregnet for flere tidsperioder mellom 1900 og 1986. I perioden 1900-1916 ble årlig avkastning anslått til 3 tonn. I perioden 1950-1969 varierer beregningene mellom 9 og 16 tonn. På 1970- og 1980-tallet sank årsavkastningen i følge beregninger til 7,1-10 tonn. Beregningene bygger på flere ulike metoder og har varierende grad av usikkerhet. Årsaken til svingningene skyldes sannsynligvis utviklingen av mer effektive ørretgarn på 1950-tallet og tiltakende forurensningssituasjon utover 1970- og til dels 1980-tallet. Det er grunn til å tro at årsavkastningen de siste tiårene har steget til 15-20 tonn i følge fiskere, fangstopplysninger og at fiskeutsettingene fra Hunderfossen settefiskanlegg for alvor kom inn i bestanden i alle årsklasser fra tidlig på 1980-tallet. Teinelagsfisket etter hunderørret nedenfor Hunderfossen ble i perioden 1900-1910 beregnet til om lag 2,5 tonn årlig. I 1910 ble Rustadteinelagene stengt, og årsavkastningen fra de øvrige teinelagene sank til mellom 2 og 2,4 tonn. Etter storflommen i 1938 ble en rekke teinelag ødelagt, og en del av disse ble ikke bygget opp igjen. I perioden 1938-1961 ble årlig avkastning anslått til 1,2 tonn. Da arbeidene med reguleringen av Hunderfossen tok til på begynnelsen av 1960-tallet ble avkastningen redusert til 0,5 tonn i 1962 og 0,3 tonn i 1963. Etter oppstarten av kraftverket i 1963/1964 ble det kun fanget noen titalls kilo frem til 1967, da de siste ørretene ble fanget i teiner. Drivgarnsfisket etter hunderørret nedenfor Hølsauget ble ut ifra fangstjournaler og muntlige opplysninger beregnet til om lag 1,5 tonn årlig i 1900. I 1940-årene lå den gjennomsnittlige årsfangsten på 1,35 tonn, og det er grunn til å tro at årsfangstene holdt seg rundt dette kvantum frem til fisket ble avsluttet i 1969. Den samlede årsfangsten av disse næringsfiskeriene i Gudbrandsdalslågen i perioden 1900-1960, hvor vannføringsforholdene var upåvirket av Hunderfossreguleringen, varierte derfor mellom 2 og 4 tonn. Sportsfisket etter hunderørret i Gudbrandsdalslågen var lite utbredt før reguleringen av Hunderfossen i 1964. Etter 1964 og de påfølgende medieoppslagene som avdekket store mengder stor ørret i elven, begynte en mindre gruppe aktive fiskere å fiske spesifikt etter hunderørret nedenfor Hunderfossen. En annen faktor som bidro til oppstart av et regulært stangfiske etter hunderørret var den reduserte sommervannføringen mellom Hunderfossen og Hølsauget. Denne elvestrekningen ble mer tilgjengelig for stangfiske etter vannføringsreduksjonen. Frem mot 1980 sank antall aktive stangfiskere til 2-3 fiskere årlig. Fra 1981 økte antall aktive fiskere betydelig frem mot en topp rundt 1993, hvor 25 personer fisket mer enn 50 timer pr. sesong etter hunderørret. Fra 1994 til 2008 har antall aktive stangfiskere variert mellom 5 (2003) og 26 (2007). Variasjonene i antall aktive fiskere skyldes vannføringsforhold de enkelte årene, samt utviklingen av fangstene gjennom sommeren. Det gjennomsnittlige årlige oppfiskede kvantum av stangfiskere i perioden 1980-2004 lå rundt 0,2 tonn (årlige variasjoner mellom 0,12 tonn i 1997 og 0,53 tonn i 1993). Årsfangstene fra og med 2005 steg betydelig, og varierte fra 0,44 tonn i 2008 til 1,05 tonn i 2008. Fordelingene av ørretfangstene nedenfor Hunderfossen viser at det fanges mest fisk på den regulerte strekningen fra Hunderfossen og ned til samløpet med driftsvannet fra kraftverket ved Hølsauget. Denne utjevningen av geografisk fordeling av hunderørretfangstene nedenfor Hunderfossen er en følge av en generell økning i antall aktive stangfiskere og en gradvis oppdagelse av nye fiskeplasser. Beregninger av andel hunderørret i mjøsfangstene i årene før reguleringen av Hunderfossen indikerer at minst 2/3 av årlig oppfanget ørret i Mjøsa stammet fra Gudbrandsdalslågen. Dette betyr at i overkant av 7 av de totalt 11 tonn ørret som årlig ble fisket i Mjøsa på den tiden var naturlig rekruttert fra Gudbrandsdalslågen. Videre ble andel finneklippet ørret i mjøsfangstene beregnet for perioden 1977-1991. Disse beregningene omfatter hele perioden hvor innslaget av settefisk fra Hunderfossen settefiskanlegg var etablert i alle årsklassene, og hvor svært få finneklippet settefisk fra andre tilløpselver til Mjøsa inngikk i mjøsfangstene. For hele perioden var gjennomsnittlig andel settefisk i Mjøsa på 30,6 %. I den samme periode var den gjennomsnittlige andelen settefisk og naturlig rekruttert ørret i fisketrappa ved Hunderfossen henholdsvis 38,4 og 61,6 %. Dette indikerer at antall naturlig rekrutterte ørret fra Gudbrandsdalslågen utgjorde 1,6 ganger så mange utvandrende smolt fra elva i forhold til utsatt smolt (forutsatt tilnærmet lik dødelighet fra smolt til gytemoden alder hos både settefisk og naturlig rekruttert fisk, samt like stor grad av returvandring til Gudbrandsdalslågen og gyteområder oppstrøms Hunderfossen). Dersom man forutsetter lik områdebruk mellom all naturlig rekruttert ørret og settefisk i Mjøsa betyr dette at andelen naturlig rekruttert ørret fra Gudbrandsdalslågen utgjorde 49,1 % av mjøsfangstene, og at den samlede andelen av ørret fra Gudbrandsdalslågen (settefisk og naturlig rekruttert fisk) utgjorde 79,7 % av mjøsfangstene i perioden 1977- 1991. De øvrige 20,3 % av mjøsfangstene stammet derfor hovedsakelig fra de mindre elvene Brumunda, Lena, Svartelva, Flagstadelva og en mindre andel fra de øvrige elvene og bekkene. Dette indikerer at utsettingene av hunderørret har kompensert for den tapte naturlige produksjonen som følge av utbyggingen. Årsaken til at oppgangen av gytefisk i Gudbrandsdalslågen fortsatt synes å være lavere enn før utbyggingen skyldes sannsynligvis at fisketrykket har forskjøvet seg fra elv til innsjø, og ikke redusert mengde hunderørretsmolt fra Gudbrandsdalslågen. Fra et bevaringsbiologisk perspektiv er det imidlertid noen betenkninger knyttet til såpass høy andel av settefisk i gytepopulasjonene i Gudbrandsdalslågen. Grovt sett kan man gå ut i fra at om lag halvparten av gytevandrende hunderørret i Gudbrandsdalslågen er naturlig rekruttert fra elvestrekningen opp til Harpefoss. Antall foreldre til denne andelen av gytemoden fisk utgjør samlet sett flere hundre ørreter. Til sammenlikning har den andre halvparten kun noen få titalls foreldrepar (stamfisk). Den samlede effekten av disse faktorene medfører en markant reduksjon av den effektive populasjonsstørrelsen (Ryman & Laikre 1991; Waples 2004). Dette reiser viktige bevaringsbiologiske og evolusjonære spørsmål fordi hunderørretbestanden gjennom flere generasjoner har gjennomgått store forandringer i seleksjonstrykket, både som følge av settefiskproduksjon og endret livsmiljø på deler av den reproduktive elvestrekningen etter reguleringen. Tiltak som optimaliserer gytesuksessen vil kunne legge et godt grunnlag for å øke den naturlige rekrutteringen av hunderørret, og dermed også smoltutgangen fra Gudbrandsdalslågen. Det anbefales imidlertid at disse tiltakene ikke fastsettes i et reglement før det er avklart hvorvidt de vil medføre økt produksjon av naturlig rekruttert smolt. I tillegg til kultiveringstiltak som reduserer den effektive populasjonsstørrelsen kan også et hardt fiske på blandete ørretbestander i Mjøsa medføre evolusjonære responser i populasjonene. Fisket i Mjøsa foregår på flere bestander med ulike livshistorier, og har derfor potensial til å påvirke populasjonene på ulike måter, avhengig av demografiske forhold og miljøforhold i de ulike gyteelvene. Denne fangstinduserte dødeligheten påfører et annerledes seleksjonstrykk enn den naturlige seleksjonen som regulerer og former bestandene i naturgitte forhold. Selv om det er lite realistisk å fjerne evolusjonære effekter av menneskelig aktivitet (kultivering og fiske) bør det være et overordnet mål å minimalisere menneskeskapte ”evolusjonære fotavtrykk” ved å redusere den harde seleksjonen og gi mest mulig spillerom for naturlig seleksjon ved tetthetsavhengige mekanismer. Det er i første rekke tre viktige forhold som bør vektlegges; 1) fisket og annen aktivitet bør reguleres slik at muligheten for at lav-produktive populasjoner (i mindre sideelver) ikke risikerer utryddelse som følge av at de i relativt stor grad inngår i fangstene, 2) fisket og annen aktivitet bør justeres slik at både unge og voksne individer gjennomgår en seleksjon som ikke avviker mye fra de naturgitte forhold og 3) at den naturlige seleksjonen som omfatter frekvens- og tetthetsavhengige forhold i stor grad bør virke regulerende på voks- ne individer under gytingen (konkurransebetinget gytesuksess) og ungfiskenes oppvekstforhold frem til kjønnsmodning.
Oppdragsgiver Eidsiva Vannkraft A/S.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no