Åpen grunnlendt kalkmark
Åpen grunnlendt kalkmark omfatter åpne, grunnlendte og naturlig treløse områder på kalkrik berggrunn under skoggrensa. De mest artsrike utformingene av denne naturtypen finner vi i boreonemoral sone, en sone med svært gunstig klima som vi finner i en smal sone langs kysten i Sør-Norge. Kombinasjonen av svært gunstig klima og kalkrik berggrunn er ikke vanlig, så åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone er i hovedsak begrenset til områdene rundt Oslofjorden. Der forekommer den på små, naturlig fragmenterte arealer.
Naturtypen huser et stort mangfold av planter, sopp og insekter, og blant disse finner vi noen av våre mest sjeldne arter. Mange av artene er habitatspesialister – de er både kalkkrevende, lyselskende og varmekjære, og flere er også tørketålende. I alt regner vi at mellom femti og seksti karplanter har en slik sterk tilknytning til naturtypen. Over tjue av disse artene er rødlistet, det vil si med en viss risiko for å dø ut fra norsk flora.
Vi mennesker liker også det varme klimaet langs kysten i Sør-Norge, og bygging av veier og hus, parker og hager går på bekostning av naturområder. De naturlig små og fragmenterte områdene med åpen grunnlendt kalkmark er blitt enda mindre og enda mer fragmenterte på grunn av vår arealbruk. Samtidig invaderes de av fremmede karplanter, som også liker det varmt, og de gror igjen med busker og kratt.
Åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone er derfor en sterkt truet naturtype. I desember 2020 bestemte Regjeringen seg for å gjøre naturtypen «Utvalgt»: utvalgte naturtyper får sin egen forskrift i naturmangfoldloven, og sin egen handlingsplan (Truga norsk natur gitt særskilt status - regjeringen.no). Det gir et spesielt ansvar, både for private og for offentlige myndigheter, til å ta hensyn til forekomster av naturtypen.
NINA har jobbet med åpen grunnlendt kalkmark i mer enn ti år (lenke til ARKO-prosjektet her?). På oppdrag fra Miljødirektoratet startet NINA i 2020 systematisk overvåking av naturtypen. Formålet med overvåkingen er å finne ut hvor stort areal av åpen grunnlendt kalkmark som finnes i boreonemoral sone, hvor mange forekomster vi har, og hvilke tilstand forekomstene er i: er det mye slitasje og fremmede arter, gror de igjen med busker og trær, bygges de ned bit for bit, eller står det bra til?
Først har vi avgrenset hva som skal overvåkes (definisjonsområdet for overvåking): det omfatter marine avsetningsbergarter mindre enn 500 meter fra kystlinja og lavere enn maksimal høyde for landhevingen siden siste istid. Definisjonsområdet består av tre delområder: indre Oslofjord, midtre Oslofjord og ytre Oslofjord i området Porsgrunn-Langesund. Vi har lagt et rutenett med rutestørrelse 500 × 500 m over dette området, og så har vi trukket tilfeldig 400 ruter som inngår i overvåkingen. Dette kalles overvåkingslokalitetene.
Innenfor overvåkingslokalitetene undersøker vi om det forekommer åpen grunnlendt kalkmark. Vi sjekker først på flyfoto, så i felt, og alle forekomster vi finner, tegner vi ut på kart. På hver forekomst registrerer vi størrelsen av området med åpen grunnlendt kalkmark, artsmangfoldet av planter (både fremmede arter, rødlistearter og andre), mengde busker og trær, og grad av slitasje fra ferdsel.
De foreløpige resultatene etter to av fem planlagte år med datainnsamling tyder på at vi har igjen bare rundt 1 km2 av åpen grunnlendt kalkmark rundt Oslofjorden. Dette arealet er i ganske stor grad truet – særlig av fremmede arter. Graden av påvirkning varierer imidlertid fra forekomst til forekomst – noen steder står det bra til, andre steder er området nærmest overvokst av gravbergknapp, mispler og andre fremmede arter. Andre steder igjen er slitasjen fra badegjester og andre besøkende stor.
Denne kunnskapen er viktig for å vurdere om tiltak, og i så fall hvilke, bør settes i verk for å bedre tilstanden til forekomstene av åpen grunnlendt kalkmark, for å ta vare på artene som finnes der.