Publikasjon

Tittel Metodikk for å fastsette miljømål for sterkt modifiserte vannforekomster
Undertittel Auravassdraget som eksempel
Forfattere Finstad, A.G., Barton , D.N., Jensen, A.J., Johnsen, B.O., Järnegren, J. & Sandlund, O.T.
År 2007
Kilde NINA Rapport 292: 93 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-1584-2
Referat

Bakgrunnen for dette prosjektet er et behov fra DN og NVE om å gi en naturvitenskapelig og samfunnsøkonomisk vurdering av miljømålfastsetting i sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF). Miljømålet i SMVF er godt økologisk potensial. Dette skiller seg fra miljømålet i andre vannforekomster (god økologisk tilstand) ved at målet ikke er å etterstrebe en tilnærmet naturtil-stand, men en best mulig økologisk tilstand gitt at bruken av vassdraget opprettholdes (for ek-sempel kraftproduksjon). Her prøves prosessen fram mot endelig klassifisering som sterkt modifi-sert vannforekomst og påfølgende setting av miljømål ut i praksis. Auravassdraget og Litldedals-elva er brukt som eksempelvassdrag. Vassdragene har vært gjenstand for tre store kraftutbyg-ginger: Aura (1953), Takrenna (1962) og Grytten (1975). Identifikasjon av SMVF og identifisering av avbøtende tiltak er en flerstegs prosess hvor vannfo-rekomsten først blir identifisert som foreløpig SMVF etter et sett med utvelgelseskriterier. Endelig bestemmelse av SMVF blir fastsatt hvis vannforekomsten ikke kan oppnå økologisk forhold som er tilnærmet lik naturtilstand (god økologisk tilstand) uten at tiltak har uforholdsmessig negative konsekvenser for utnyttelse av vannforekomsten. Miljømålet for en sterkt modifisert vannfore-komst er godt økologisk potensial. Dette er i Forskrift om rammer for vannforvaltning (vannram-meforskriften) og i EUs vannrammedirektiv definert som små endringer i forhold til maksimalt økologisk potensial. Maksimalt økologisk potensial fastsettes ved å anslå økologisk tilstand etter at alle avbøtende tiltak (som ikke har uforholdmessige negative konsekvenser for bruken) er gjennomført. Veiledningsdokumenter for EUs vannrammedirektiv oppgir alternative metoder for å gå fra maksimalt til godt økologisk potensial; (i) fastsette godt økologisk potensial som ”små end-ringer” i forhold til maksimalt økologisk potensial og deretter foreslå tiltak som må til for å oppnå dette, (ii) utsiling av tiltak som ligger til grunn for maksimalt økologisk potensial. Tiltak som i sum gir svært liten økologisk effekt fjernes og de resterende danner grunnlaget for å fastsette godt økologisk potensial. Begge disse metodene er utprøvd og vurdert. Vannforekomster som har vært inkludert i denne vurderingen er Aursjømagasinet, Reinsvatnet, lakseførende del av Aura, Eikesdalsvatnet, Eira, lakseførende del av Litledalselva samt Eresfjor-den og indre del av Langfjorden. Av disse faller Eikesdalsvatnet samt Eresfjorden og indre del av Langfjorden ikke inn under definisjonen av SMVF, da tiltak kan gjennomføres som fører vannfo-rekomsten tilbake til god økologisk tilstand eller virkninger av utbygginga er små. Disse er derfor ikke vurdert nærmere med hensyn på miljømålene maksimalt og godt økologisk potensial. Erfaringer med å fastsette miljømål gjennom effekt av tiltakspakker er positive, men det er svært vanskelig å skille mellom godt økologisk potensial fastsatt med ulike metoder. Fastsatt godt øko-logisk potensial skiller seg også lite fra maksimalt økologisk potensial. Dette skyldes at antall mu-lige tiltak ofte er lavt og at vurderinger av effekter ikke kan gis uten en viss grad av usikkerhet. Bruk av to begreper for økologisk potensial gir derfor liten mening i praktisk bruk. Imidlertid bør det i utarbeidelse av generell metodikk tas hensyn til at antall tiltak ofte kan være høyere hvis formålet med inngrepet er annet enn kraftproduksjon. Kunnskapsgrunnlag for fastsetting av mil-jømål vil sannsynligvis også bedres i framtida. Et mer nøyaktig miljømål vil sannsynligvis gi større forskjeller mellom maksimalt og godt økologisk potensial. Fastsettelse av godt økologisk potensi-al ved utsiling av tiltak gir beslutningsteoretiske fordeler framfor en skjønnsbasert fastsettelse. Resultatene vil imidlertid i de aller fleste tilfeller sannsynligvis gi små forskjeller. Bruk av laksefisk som indikator for økologisk tilstand i anadrome vassdrag gir gode erfaringer. Hvorvidt tilstanden til bestandene av laksefisk reflekterer tilstanden til andre taksa bør imidlertid utredes nærmere. Vurderinger av kostnadene ved alternativ kraftproduksjon (f. eks. kullkraftverk) for å kompen-sere krafttap forbundet med økt vannføring, og av verdien av bedret økologisk status for and-re potensielle vannbrukere bør tas med i vurderinger av kostnader av tiltak. Dette vil synlig-gjøre samfunnsmessige nettokostnader, og minske sannsynligheten for at tiltakskostnader vurderes som ”uforholdsmessige”. Sannsynligheten for at det settes lavere miljømål enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt vil dermed minke. Manglende kvantifisering av klima-kostnader ved alternative kraftformer kan trekke i motsatt retning. Direkte kraftkostnader er i dag godt dokumenterte i forhold til indirekte kostnader. Økonomisk vurdering av miljømål bør derfor legge vekt på bedre dokumentasjon av ”eksterne” ikke-kraftrelaterte konsekvenser av å oppnå godt økologisk potensial eller status. For å dokumentere tolkningen av ”vesentlige” eller ”uforholdsmessige” tiltakskostnader på vannbrukere bedre, bør vurdering av større end-ringer i dagens produksjon i enkeltkraftverk også tas med i en vurdering av miljømål dersom de gjør det mulig å oppnå ”god økologisk tilstand”.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no