Publikasjon

Tittel Spørreundersøkelse blant rypejegere etter jaktsesongen 2006/07
Undertittel Datagrunnlag og noen sentrale funn fra Rypeforvaltningsprosjektet 2006-2011
Forfattere Andersen, O., Kaltenborn, B.P., Pedersen, H.C., Storaas , T., Faye-Schjøll , E. & Solvang , H.
År 2009
Kilde NINA Rapport 379: 44 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Lillehammer/Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-1944-0
Referat

Her rapporteres data fra en postal og en internett-basert spørreundersøkelse blant rypejegere som jaktet rype sesongen 2006/07. Postalundersøkelsen ga 1841 svar, en svarprosent på 68,5%. Internettundersøkelsen ga 1215 svar. Vår totale datamengde ble da 3056 respondenter. I den postale undersøkelsen var det 233 respondenter som hadde krysset av for at de ikke hadde jaktet i 2006, til tross for at de hadde kjøpt jaktkort. Jegere som ikke hadde jaktet sesongen 2006/07 ble utelatt fra analysene. Totalt antall respondenter i analysene er derfor 2 823, noe som tilsvarer 5% av landets rypejegere dette jaktåret. Deskriptiv del Rypejegeren har en gjennomsnittsalder på 49 år, 21 års jakterfaring og har fullført 14,5 år med skole. Førtini prosent av jegerne bor i en by med mer enn 10 000 innbyggere og de aller fleste er gift eller samboende. Rypejegeren skyter i gjennomsnitt 250 treningsskudd på skytebanen før jakta, hvilket tilsvarer 10 25-skudds serier på skytebanen. Utelates de 5% av respondentene som skyter mer enn 1000 skudd før jakta, blir gjennomsnittet 127 skudd. Dette tilsvarer fem 25-skudds serier på skytebanen. Det brukes 1 dag (medianverdi) på planlegging av jakta. Tjuesju prosent jakter bare på lirype og 4% jakter bare på fjellrype, mens 69% jakter på begge artene. Drøyt halvparten av jegerne (54%) jakter med hund, 32% jakter uten hund, mens 14% jakter både med og uten hund. Femtifem prosent har jaktet i samme jaktterreng i mer enn 5 år og 65% mener at det er viktig å kunne få jakte i samme terreng flere år på rad. Jegerne oppga at de jaktet i gjennomsnitt 7,6 dager etter lirype og 4,6 dager etter fjellrype. De skjøt 8,4 liryper og 3,8 fjellryper. Kun 29% oppgir at de skjøt andre viltarter mens de var på rypejakt. Det er mest vanlig at jaktutøvelsen foregår i en gruppe på mellom 2-4 personer, og at overnatting skjer i egen hytte eller leid hytte med lav standard. Under selve jakta hadde jegerne gjennomsnittlig snaut 6 jaktbare situasjoner per dag og de anslår at de observerte ca 25 ryper per dag. Jegertettheten opplevdes å være mellom lav og meget lav, mens fuglebestanden opplevdes å ligge nærmere middels god enn god. Gjennomsnittlig fornøydhet med hvordan jakta hadde vært var 60,5%, men 39% av jegerne var allikevel mer misfornøyd enn fornøyd. Sekstien prosent av jegerne var mer fornøyd enn misfornøyd. Jegerne oppga at de syntes det viktigste var å se mange ryper i vakkert terreng og å skyte godt, mens husvære med god standard, mye felt vilt og tilgjengeligheten fra bilvei var de faktorer som var minst viktige. Til tross for at de oppgir mye felt vilt til å være mindre viktig, øker tilfredsheten med antall ryper som ble skutt. Når dette tallet øker fra 0 til 4 skutte ryper pr dag, øker tilfredsheten fra 47 til 87%. Dersom uttaket av rype måtte begrenses, foretrakk både jegere med og uten hund en årlig totalkvote. For jegere med hund, er det mer ønskelig å kutte ut vinterjakt, enn å ha en dagskvote. Jegere uten hund foretrekker en kvote på 2 ryper/dag fremfor å dele opp jaktsesongen eller å kutte ut vinterjakt. Den minst foretrukne uttaksbegrensningen blant begge jegergrupper er å korte ned jaktsesongen, selv om hundejegeren gjerne kan kutte ut vinterjakt. Jegerne aksepterer at inntil 30% av det jaktbare arealet fredes som et viltrefugie. Jegerne er villige til å akseptere kvoter på 10 ryper eller mer i året. På spørsmål om hva jegerne syntes størrelsen på en årlig kvote burde være, var gjennomsnittet 17,3 ryper/år. Mest penger brukes på jaktkort og leie av jaktterreng (1670 NOK, ± S.E. 75), jaktbekledning (1362 NOK, ± S.E. 48) og våpen og ammunisjon (1025 NOK, ± S.E. 51). De tilbudene som rypejegerne synes var mest interessante var muligheten til å benytte buer (gratis) under jakta. Videre kom husvære med enkel standard i jaktterrenget og åpne buer som kan leies ut under jakta. Som en grov gjennomsnitts karakteristikk kan vi si at rypejegere som gruppe i samfunnet er kraftig overrepresentert av gifte og samboende menn med middels- høyt utdanningsnivå, de har lang jakterfaring, tjener godt og bor i relativt store befolkningssentra. Når det gjelder beskatningsreguleringer fant vi at jegere foretrakk en årlig kvote (som i dette tilfellet var på 15 ryper i året) fremfor dagskvoter (som her var 2 ryper/dag) eller forbud mot vinterjakt. Tre viktige faktorer som rypejegerne knyttet til ”en god jaktopplevelse” ble identifisert. Dette var (1) Komfort, (2) Viltkontakt og (3) Tilgjengelighet. Komfortmotivet var positivt knyttet til alle reguleringer, med unntak av dagskvote (ikke statistisk sikker sammenheng) og til kraftig reduksjon av antall jegere, hvor det ble funnet en negativ sammenheng. Motivet viltkontakt var negativt relatert til restriksjoner som begrenset uttaket (dagskvoter og årlig kvote ), men positivt relatert til å dele opp jaktsesongen i flere korte perioder. Tilgjengelighetsmotivet var positivt relatert til å forby vinterjakt, men negativt relatert til alle andre restriksjoner som gikk på uttak, jaktsesongens lengde eller reduksjon i antall jegere, dog ikke statistisk sikkert når det gjaldt årskvote og oppdeling av jaktsesongen i kortere perioder. Demografiske variable som bosted (graden av urbanitet, altså om man bor i en stor by eller på et lite sted med spredt bebyggelse) og utdanningsnivå viste ingen signifikant sammenheng med synet på forvaltningsrestriksjonene det ble spurt om. Menn var sterkt negative til dagskvoter og likte heller ingen andre reguleringer spesielt godt. Eldre jegere synes å ha stor aksept for kvotejakt og ikke jakt etter nyttår, men likte ikke tanken på reduksjon i antall jegere. Lokale jegere var positivt relatert til de fleste former for begrensninger, men ikke en reduksjon i antall jegere. Forvalterne mente at det var en glissen rypebestand ved ca 10 ryper/km2 og at det var en god bestand ved ca 30 ryper/km2. Forvalterne foretrakk restriksjoner som er enkle å kontrollere, slik som å innføre dagskvote, redusere antall jegere kraftig eller forbud mot vinterjakt. For å studere jegernes terrengpreferanser, inkluderte vi spørsmål om hvordan jegerne oppfattet en rekke landskapstyper i form av 12 bilder. Ved bruk av faktoranalyse kunne vi gruppere de 12 landskaps bildene i tre kategorier som fikk merkelappene; Fjellskog, Lavalpint og Høyalpint. Vi fant at jaktform er mer bestemmende for terrengpreferanse enn om jegeren er innenbygds eller utenbygds. Personer som jakter med hund foretrekker i større grad fjellskog og lavalpine miljøer enn de høyalpine områdene. Jegere uten hund hadde på sin side en høyere preferanse for de høyalpine områdene enn jegere med hund. Forskjellene her er ikke overraskende etter som støkkjegere i større grad jakter fjellrype i de høyere liggende områdene, enn jegere med hund. Jegere som deltar i begge former for jakt, dvs. med og uten hund, uttrykker mer allsidige terrengpreferanser enn de som bare jakter med hund, eller bare jakter uten hund. Analytisk del Når det gjelder beskatningsreguleringer fant vi at jegere foretrakk en årlig kvote (som i dette tilfellet var på 15 ryper i året) fremfor dagskvoter (som her var 2 ryper/dag) eller forbud mot vinterjakt. Tre viktige faktorer som rypejegerne knyttet til ”en god jaktopplevelse” ble identifisert. Dette var (1) Komfort, (2) Viltkontakt og (3) Tilgjengelighet. Komfortmotivet var positivt knyttet til alle reguleringer, med unntak av dagskvote (ikke statistisk sikker sammenheng) og til kraftig reduksjon av antall jegere, hvor det ble funnet en negativ sammenheng. Motivet viltkontakt var negativt relatert til restriksjoner som begrenset uttaket (dagskvoter og årlig kvote ), men positivt relatert til å dele opp jaktsesongen i flere korte perioder. Tilgjengelighetsmotivet var positivt relatert til å forby vinterjakt, men negativt relatert til alle andre restriksjoner som gikk på uttak, jaktsesongens lengde eller reduksjon i antall jegere, dog ikke statistisk sikkert når det gjaldt årskvote og oppdeling av jaktsesongen i kortere perioder. Demografiske variable som bosted (graden av urbanitet, altså om man bor i en stor by eller på et lite sted med spredt bebyggelse) og utdanningsnivå viste ingen signifikant sammenheng med synet på forvaltningsrestriksjonene det ble spurt om. Menn var sterkt negative til dagskvoter og likte heller ingen andre reguleringer spesielt godt. Eldre jegere synes å ha stor aksept for kvotejakt og ikke jakt etter nyttår, men likte ikke tanken på reduksjon i antall jegere. Lokale jegere var positivt relatert til de fleste former for begrensninger, men ikke en reduksjon i antall jegere. Forvalterne mente at det var en glissen rypebestand ved ca 10 ryper/km2 og at det var en god bestand ved ca 30 ryper/km2. Forvalterne foretrakk restriksjoner som er enkle å kontrollere, slik som å innføre dagskvote, redusere antall jegere kraftig eller forbud mot vinterjakt. For å studere jegernes terrengpreferanser, inkluderte vi spørsmål om hvordan jegerne oppfattet en rekke landskapstyper i form av 12 bilder. Ved bruk av faktoranalyse kunne vi gruppere de 12 landskaps bildene i tre kategorier som fikk merkelappene; Fjellskog, Lavalpint og Høyalpint. Vi fant at jaktform er mer bestemmende for terrengpreferanse enn om jegeren er innenbygds eller utenbygds. Personer som jakter med hund foretrekker i større grad fjellskog og lavalpine miljøer enn de høyalpine områdene. Jegere uten hund hadde på sin side en høyere preferanse for de høyalpine områdene enn jegere med hund. Forskjellene her er ikke overraskende etter som støkkjegere i større grad jakter fjellrype i de høyere liggende områdene, enn jegere med hund. Jegere som deltar i begge former for jakt, dvs. med og uten hund, uttrykker mer allsidige terrengpreferanser enn de som bare jakter med hund, eller bare jakter uten hund. Vi har sett på sammenhengen mellom estimert rypetetthet før jakt, basert på linjetaksering med stående fuglehunder, og hva jegerne selv rapporterer skutt i forhold til jaktinnsatsen de har lagt ned, altså jegereffektiviteten. Vi ser at det skytes omtrent like mye rype per innsatsenhet ved lave tettheter (6-10 ryper/km2) som ved moderate tettheter (20-25 ryper/km2) og tettheter som ligger over dette. Faktisk var jegere på terreng med kun 6 ryper/km2 like effektive som jegere som jaktet på terreng med 17, 21 eller 60 ryper/km2, selv om vi ser en tendens til at jegereffektiviteten øker fra ca 20 til 40 ryper/km2. En lineær regresjon viser at det er tendenser til en sammenheng mellom jegereffektivitet og tetthet, men sammenhengen er ikke signifikant. For å finne hvordan jaktsuksess (målt som CPUE) ble påvirket av ulike faktorer knyttet til egenskaper ved jegeren eller jaktterrenget, brukte vi en GLM-modell. Den beste modellen var statistisk signifikant, og inkluderte prediktorvariablene jaktteknikk, jakterfaring vis, antall dager på jakt, antall dager brukt på planlegging, hvor lettjaktet terrenget var, antall ryper observert per dag og avstand fra vei til jaktterrenget . Jakterfaring var den minst signifikante variabelen som ble inkludert i modellen. Det negative estimatet for hvor lettjaktet terrenget var indikerer at CPUE øker, desto vanskeligere jegerne synes det var å jakte i terrenget, med tanke på fremkommelighet, kuperthet osv. Jaktteknikk viste en negativ sammeheng, noe som indikerer at jegere uten hund er mer effektive enn jegere med hund ved økende tettheter. Planlegging viste en negativ sammenheng, mens jakterfaring viste en svak, positiv sammenheng. Antall ryper sett per dag og avstand fra bilvei hadde en positiv sammenheng med CPUE i forhold til økende tetthet. I undersøkelsen har jegerne også opplyst hvor mange treningsskudd de skjøt før jaktsesongen 2006/07. Jegerne ble gruppert etter antall treningsskudd og delt inn i 6 grupper. Estimert treffrate for de ulike gruppene, basert på antall treningsskudd, ble sammenlignet i en enveis variansanalyse. Det var ingen statistisk sikker forskjell mellom gruppene. Det synes her som om man må skyte over 300 treningsskudd før man får en merkbar effekt på treffraten. Fangst per jegerdagsverk økte imidlertid fra 0,9 ryper/dag for de med mindre enn 50 treningsskudd, til mellom 1,01 og 1,05 ryper/dag for de som skjøt mellom 100-300 treningsskudd. De som skjøt mer enn 300 treningsskudd hadde en fangst/jegerdagsverk på 1,25. Gjennomsnittlig fangst per jegerdagsverk for de ulike gruppene, basert på antall treningsskudd, ble sammenlignet i en enveis variansanalyse. Det var statistisk sikker forskjell mellom gruppen som skyter mindre enn 50 treningsskudd og de som skyter mer enn 300 treningsskudd.
Oppdragsgiver Norges forskningsråd.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no