Publikasjon

Tittel Telemetristudie av ørret i Hemsil - Kartlegging av leveområder, effekter av fang-og-slipp fiske og kraftverkstekniske inngrep i vassdraget
Undertittel
Forfattere Kraabøl, M., Johnsen, S.I., Museth, J., Skurdal, J. & Dervo, B.K.
År 2013
Kilde NINA Rapport 906: 39 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Lillehammer.
ISBN, ISSN 978-82-426-2510-6
Referat

Hemsil renner gjennom Hemsedal og ned til Hallingdalselva ved Gol i Buskerud. Elvas samlede nedbørfelt er 1454 km2 og vassdraget er sterkt preget av reguleringer. Hemsil I kraftverket ble satt i drift i 1960, og utnytter et fall på 540 meter fra Flævann og driftsvannet ledes inn i Hemsil ved Avlaupet ovenfor Eikredammen. Eikredammen er inntaksmagasinet til Hemsil II kraftverket og utnytter et fall på 370 meter gjennom en 15 km tunnel. Undersøkelsesområdet er Hemsil ovenfor Eikredammen og ligger på ca. 560 - 680 m o.h. Elva er relativt storsteinet og hurtigflytende i de øvre deler, og blir mer stilleflytende med finkornet grussubstrat ned mot Eikredammen. Ørretbestanden i Hemsil har fri vandrings-mulighet fra Eikredammen og oppstrøms ca 17,5 km til Høllefossen. Høllefossen anses som et betydelig vandringshinder, selv om fisk sannsynligvis kan passere ved enkelte vannføringer. Til sammen 29 ørreter mellom 32 og 55 cm, ble fanget under tørrfluefiske (krokstørrelser fra 12 til 16) i Hemsil i perioden 25. – 27. juni 2010. Av disse ble 26 ørret mellom 39 og 55 cm radiomerket, og de resterende 3 ble merket med Carlinmerke. I 2011 ble det i tillegg radiomerket 12 ørret i lengdeintervallet 37-55 cm i Eikredammen. Disse ble fanget under garnfiske i nordre del av Eikredammen. Sportsfiskerne ble informert om prosjektet på et eget informasjonsmøte i juni 2010. Det ble også satt opp plakater ved alle fiskesteder langs Hemsil ovenfor Eikredammen med instruksjoner om fremgangsmåte ved gjenfangst av merket ørret i 2010, 2011 og 2012. Alle peilinger ble gjort manuelt enten kjørende med bil på vei eller gående fra elvebredden. Posisjoneringene ble vurdert til en nøyaktighet på +/- 100 meter. Det ble til sammen utført 1987 peilinger av de 26 radiomerkede ørretene i perioden 28. juni 2010 - 1. juli 2011. Peileintensiteten var størst i starten og gjennom gyteperioden, og lå i juli i 2010 på over fire ganger per uke. I gytetiden og frem til desember ble det peilet ca. 2 ganger per uke, mens det fra desember 2010 og frem til forsøket ble avsluttet 1. juli 2011 ble det peilet ca. 1 gang per uke. De 12 ørretene som ble merket i Eikredammen i 2011 ble peilet til sammen 514 ganger i perioden 12. september 2011 til 4. juni 2012. Peileintensiteten varierte mellom 5 og 10 ganger per måned, dvs. ca 1-2 ganger per uke. Leveområdene hos de enkelte radiomerkede ørretene ble definert ut fra alle posisjoneringene som ble gjort i ettårsperioden 28. juni 2010 til 1. juli 2011. Leveområdenes totale utstrekning (meter elvestrekning) ble definert som differansen (m) mellom øverste og nederste posisjon i elven gjennom året. Totalt ble det beregnet årlig leveområde for 19 ørret merket i 2010. Det var relativt store individuelle forskjeller i leveområdets utstrekning, og gjennomsnittlig og median leveområde for ørret merket i 2010 var henholdsvis 2337 og 1300 m. Det var ingen signifikante forskjeller i leveområdets utstrekning mellom hanner og hunner for fisk merket i 2010, og det ble heller ikke funnet noen signifikant sammenheng mellom leveområdets utstrekning og fiskelengde. Vandringer mellom de vitale habitatene (beite-, gyte- og overvintringslokaliteter) skjer fortrinnsvis tidlig om våren og om høsten. Ørret i Hemsil er svært stasjonær og oppholder seg hovedsakelig i den samme hølen innenfor fiskesesongen fra mai til september. Ørreten som ble merket i Eikredammen syntes å være langt mer stasjonær hele året, og de fleste ørretene som ble posisjonert fra september 2011 til april 2012 sto på samme plassen under alle peilerundene. Det ble ikke registrert gyting noe som bidrar til en mer stasjonær atferd. Ørreten i Hemsil synes å ha relativt klart definerte vandringsmønstre gjennom sesongen til tross for noe individuell variasjon. I løpet av et år vil kjønnsmoden ørret forflytte seg mellom beiteområder, gyteområder og overvintringsområder. Beiteperioden kunne defineres fra mai til september. Vandring fra beiteområdene til gyteplassene skjer i hovedsak fra midten av september til midten av oktober og gyteperioden synes i hovedsak å vare fra midten av september til november. Etter gytingen vandrer ørreten til overvintringsområdene hvor de holder seg i ro før de vandrer tilbake til beiteområdene i april. Det er en gjennomgående tendens til at ørreten vandrer tilbake til samme beitelokalitet som året før. Av de 29 ørretene (inkludert Carlin-merket fisk) som inngikk i undersøkelsen ble 18 (62 %) gjenfanget til sammen 40 ganger i perioden 2010-2012. To fisker skiller seg ut, og disse ble gjenfanget henholdsvis 6 og 8 ganger i løpet av perioden. For disse to fiskene ser vi også at det kan gå relativt kort tid mellom hver gang de fanges, f. eks ble den ene gjenfanget 4 ganger i løpet av 9 dager, og den andre 3 ganger i løpet av 10 dager i 2010. Seks av ørretene ble gjenfanget i to ulike sesonger. Det ble også rapportert at enkelte nylig gjenutsatte ørreter ble observert vakende på døgnfluer allerede 20 minutter etter gjenutsetting. Resultatene indikerer at fanget og gjenutsatt ørret beholder sin naturlige atferd. Det ble ikke funnet synlige tegn på krokskader på noen av de 29 ørretene som inngikk i under-søkelsen. Blant 43 undersøkte ørret (>700 gram) ble det påvist én krokskadet fisk (2,3 %). Fangst og gjenutsetting (fang-og-slipp) av fisk som forvaltningstiltak er omdiskutert i flere land, men omfanget er generelt økende både blant sportsfiskere og undersøkelser indikerer økt aksept i samfunnet for øvrig. Dette kan ha sammenheng med mer generelle samfunnsendringer og endringer i syn på hvilke verdier en fiskebestand representerer. Det er i dag liten tvil om effektiviteten til fang-og-slipp som forvaltningstiltak på bestandsnivå, og dødeligheten til gjenutsatt laksefisk er gjerne mindre enn 5 % dersom fiskerne utøver forsiktighet. Studiet tar ikke stilling til dyrevelferdsmessige og samfunnsmessige spørsmål i forbindelse med fang-og-slipp fiske, men vi presenterer en kortfattet drøfting av relevant litteratur om temaet. Fang-og-slipp fiske brer om seg også i Norge og er blitt vanligere i mange vassdrag, både ved at det er innført kvoter eller størrelsesbegrensninger som bidrar til fang-og-slipp og ved at fiskerne selv praktiserer dette frivillig. Siden ørret i Hemsil returnerer med stor presisjon til de samme beitelokalitetene hvert år betyr dette at utformingen av dagens fiskeregler er godt tilpasset ørretens habitatbruk i Hemsil. Andel krokskadet ørret i Hemsil er minimal, og det ble ikke påvist atferdsmessige responser som følge av fang-og-slipp hos radiomerket ørret. Siden ørret i Hemsil er svært stasjonær i sommer- og fiskesesongen, bør man derfor forvente lokale effekter av innføring av fangstreguleringer og eventuelt fang-og-slipp-reguleringer selv om ikke reguleringene omfatter hele elvestrekningen. Dette viser at differensiert forvaltning, dvs. ulike fiskeregler i ulike deler av ei elv, kan få ønsket effekt. Norske elvesystemer er lavproduktive og selv om den individuelle veksten til ørret er utholdende vil som regel stor og attraktiv ørret, f.eks. på > 1 kg, være relativt gammel fisk, vanligvis eldre enn 10 år. Høy fangstdødelighet er derfor ikke forenlig med ønske om høyt innslag av stor ørret i elvelevende bestander, og betydelige fangstbegrensinger vil være en forutsetning for å ta vare på storvokste individer på elvestrekninger der fangsttrykket er av et visst omfang. Vassdragsreguleringer i elver generelt, også i Hemsil, har redusert ørretproduksjonen pga. av redusert bæreevne. Innføring av strenge fangstreguleringer eventuelt med fang-og-slipp-reguleringer vil være én måte å bidra til et kvalitativt godt fiske i slike systemer, selv om avkastningspotensialet i kg ørret er betydelig redusert. Det ble registrert 1 død radiomerket ørret på inntaksrista til Hemsil II i Eikredammen, men ingen av de andre ørretene oppholdt seg i området rundt inntaket. Det ble registrert en nedvandrende fisk forbi Eikredammen. Vi presenterer til slutt en kort gjennomgang av litteratur som er relevant for funksjon og utforming av varegrinder. Basert på denne anbefaler vi at utformingen av varegrinda foran innløpet til kraftverket gjennomgås for å redusere muligheten for nedvandring og dødelighet ved turbinpassasje.
Oppdragsgiver E-CO Vannkraft.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no