Dragehode
Dragehode Dracocephalum ruyschiana er kategorisert som sårbar (VU) på den norske rødlista for arter og er en prioritert art, med egen handlingsplan og egen forskrift i naturmangfoldloven. Målet er at dragehode skal ha livskraftige populasjoner i hele sitt naturlige utbredelsesområde. For å få bedre kunnskap om status og utvikling for dragehode er det startet overvåking.
Dragehode er en vakker, blåblomstret plante i leppeblomstfamilien. Når dragehode blomstrer, som regel i midten av juni, kan den nesten ikke forveksles med noen andre norske planter. Den har store, leppeformede blå blomster som sitter samlet i en blomsterstand, og den har smale, korsvis motsatte blad oppover stengelen. Et individ kan bestå av mange skudd, og hvert individ er flerårig og langlivet.
Dragehode vokser på tørre, lysåpne steder, oftest på kalkrik berggrunn og nesten alltid på grunnlendt mark. Jordsmonnet er tørt, veldrenert og med lite humusinnhold. Arten finnes både i habitater med lite menneskelig påvirkning, som rasmarker og berghyller og åpen grunnlendt kalkmark, men også i habitater hvor skjøtsel bidrar til å holde voksestedet åpent, som slåttemarker. Dragehode er en sørøstlig art i Norge. De fleste forekomstene ligger innenfor de nordre delene av det geologiske Oslofeltet, med konsentrasjoner rundt indre del av Oslofjorden og rundt Mjøsa. Fra disse lavlandsforekomstene strekker utbredelsen seg oppover i dalførene Gudbrandsdalen, Ottadalen, Valdres og Hallingdal.
Dragehode er vurdert som sårbar (VU) på den norske rødlista. Mange av artens forekomster består av svært få individer, og antall forekomster har gått sterkt tilbake. Også ellers i Europa er arten i sterk tilbakegang, og Norge har derfor et europeisk ansvar for å forvalte bestandene av dragehode. Gjengroing er sannsynligvis den viktigste årsaken til at dragehode har gått tilbake. Når tradisjonell skjøtsel, som beite og slått, opphører, får busker og trær mulighet til å etablere seg, noe som gradvis utkonkurrerer en lyselsker som dragehode. Andre negative påvirkningsfaktorer er intensivering av jordbruket, med økt gjødsling og avrenning fra nærliggende arealer, som kan bidra til at mer næringskrevende arter etablerer seg i dragehodes voksesteder. I de tørre, kalkrike engene i indre Oslofjord (lenke til åpen grunnlendt kalkmark), er nedbygging, fremmede arter og slitasje fra friluftsliv med på å redusere arealet og kvaliteten på voksestedene.
Slik overvåker vi Dragehode
For å få bedre kunnskap om status og utvikling for norske populasjoner av dragehode har NINA utviklet overvåkingsmetodikk og startet overvåking av dragehode i tre regioner (Oslofjorden, Ringerike og Hadeland) og to naturtyper (semi-naturlig eng og åpen grunnlendt kalkmark).
Overvåkingen startet med fire populasjoner i 2017, og antallet har gradvis blitt utvidet til i 2021 å omfatte 25 populasjoner. Overvåkingslokalitetene er tilfeldig utvalgt så langt praktisk mulig, slik at de skal gi et representativt bilde for status og utvikling for dragehode innenfor de tre regionene.
På hver lokalitet har vi etablert ti tilfeldig utvalgte ruter á 1 × 1 m2, etter følgende protokoll: Først avgrenset vi lokaliteten. Deretter fant vi midtpunktet for lokaliteten og la åtte transekter, i faste himmelretninger, fra midtpunktet og ut mot yttergrensene. Hver meter langs hvert transekt utgjorde en potensiell rute. Overvåkingsrutene er trukket tilfeldig blant de potensielle rutene, slik at fem ruter er med og fem uten dragehode, og er merket så vi kan finne dem igjen hvert år.
I hver rute teller vi antall dragehodeindivider og registrerer hvilken størrelsesklasse de tilhører: Små vegetative (< 10 cm, uten forvedet basis), store vegetative (≥ 10 cm, med forvedet basis) eller blomstrende (fertile). Hvert individ kan bestå av flere skudd. Vi registrerer også vegetasjonsdekning og -høyde, dekning av fremmede arter, vedplanter i felt- og busksjikt og andre rødlistearter .
Resultatene av overvåkingen viser at populasjonene i Oslofjordområdet generelt er mye større enn på Ringerike og Hadeland. Så langt viser overvåkingen også ganske store variasjoner i populasjonsstørrelser i hver enkelt lokalitet mellom år. Det skyldes særlig at rekruttering av nye planter varierer mye, sannsynligvis på grunn av gunstige – og ugunstige – værforhold. Det trengs lange tidsserier for å skille trender i populasjonsutvikling fra mellomårsvariasjoner knyttet til variasjoner i værforhold, og framtidig overvåking vil bidra til bedre kunnskap om utviklingen for denne arten.