En flokk på hundrevis av traner kan raskt tømme en kornåker, hvis de får beite fritt. En ny studie gir viktig innsikt i tranenes arealbruk, økonomiske konsekvenser for jordbruket og effekten av bortjaging som forvaltningstiltak.
Mellom 1995 og 2015 økte den norske bestanden av traner fra et sted mellom 500 og 750 hekkende par til anslagsvis 1500-3000 par. Flokker med traner som spiser korn og tramper ned vekstene kan påføre jordbruket betydelige økonomiske konsekvenser. Foto: Jan Eivind Østnes
Traner (Grus grus) har blitt et stadig vanligere vårtegn. De siste tiårene har tranebestanden tatt seg kraftig opp, både i Norge og i resten av Europa. Økt vern og restaurering av våtmarker og internasjonale avtaler som forbyr tranejakt har hjulpet bestanden. I tillegg drar tranene nytte av EUs landbrukspolitikk, med intensivt jordbruk som bidrar til store områder med god mattilgang.
Det er godt nytt for traner og fuglekikkere, men for bøndene betyr tranene trøbbel. Store flokker på hundrevis av fugl kan gjøre betydelig skade på kornåkere, både under vår- og høsttrekket.
– For å begrense beiteskader, og finne ut hvilke tiltak som er mest effektive, trenger vi mer kunnskap om tranenes arealbruk, sier Ingunn Tombre, seniorforsker i NINA.
Tranetelling i Trøndelag
Flere grunneiere i Trøndelag har meldt om en økning i både traner og avlingstap. For å få bedre oversikt registrerte forskere i 2023 antallet traner i jordbruksområder i Steinkjer og Snåsa, og kartla hvilke arealer de brukte.
I Snåsa ble det i tillegg gjennomført et pilotprosjekt for å kvantifisere avlingstap etter svensk metodikk. Her ble det samtidig prøvd ut jageforsøk som skadeforebyggende tiltak.
Resultatene viser at om våren beitet tranene på de vekstene som var tilgjengelig. Mens om høsten foretrakk de kornåkrer, fortrinnsvis bygg, og gjerne i uhøstede åkrer.
Hvor godt fungerer bortjaging?
Til tross for at gårdbrukerne som deltok i forsøket jaget bort tranene flere ganger daglig gjennom vekstsesongen ble det registret flere felter med synlige beiteskader. Beregninger basert på svenske studier bekrefter at dette kunne gitt et betydelig avlingstap dersom tranene hadde fått beitet fritt.
Studien viste også at traner lærer. Som en respons på jagingen tok de raskere til vingene utover i forsøkene, og oppfluktavstanden økte når det var en bil som nærmet seg sammenliknet med en person til fots.
En mulig forvaltningsstrategi kan være å jage tranene bort fra sårbare områder til avledningsarealer – der det gjerne også legges ut ekstra korn for å friste fuglene. Slike tiltak krever midler og organisering på tvers av eiendommer. Og kan ha negative effekter på sikt, ved at flere traner trekker til området.
– En kombinasjon av flere tiltak vil trolig være det beste, men det trengs ressurser for å finne gode løsninger. Alle parter bør være med i diskusjonene for å finne tiltak som faktisk kan gjennomføres. Selv om tranebestanden i Norge fortsatt er ganske liten, kan veksten vi ser føre til større utfordringer for landbruket fremover, sier Tombre.
Kontakt: Ingunn Tombre
Les rapporten: Traner i Trøndelag. Arealbruk, respons til bortjaging og beiteskadevurderinger.