Nyhetsartikkel

Villrein funnet under merking var alvorlig syk

Publisert 05.04.2016

Norsk institutt for naturforskning (NINA) fant ei reinsimle i dårlig forfatning under merking av villrein i Nordfjella 15. mars i år. Simla døde like etterpå. Nå viser obduksjonen at simla led av den dødelige sykdommen Chronic Wasting Disease (CWD).

Veterinær Tord Erik Lien fra Veterinærconsult AS undersøker den syke villreinsimla. Foto: Roy Andersen
Veterinær Tord Erik Lien fra Veterinærconsult AS undersøker den syke villreinsimla. Foto: Roy Andersen

Det er første gang at CWD påvises i Europa og på villrein.

Lå og sparket i snøen

Det var mens NINA merket villrein i Nordfjella i samarbeid med Veterinærconsult AS, for å hente inn verdifull kunnskap om reinens livsbetingelser, at funnet av reinen ble gjort. Forskerne ble oppmerksomme på ei lita villreinsimle som hadde skilt lag med flokken og lå og sparket i snøen. De gikk innpå dyret og forsøkte å hjelpe det, men villreinen døde etter kort tid.

Les mer om NINAs merking i Nordfjella og funnet av reinsimla i denne nyhetssaken: Har merket åtte villrein

Viste avvikende adferd

Sporavtrykkene i snøen avslørte at simla hadde skilt lag fra flokken sammen med et annet reinsdyr like etter at forskerne fløy innpå flokken med helikopter for å merke. De to dyrene hadde løpt ned en skråning, men dyret som døde hadde plutselig begynt å dra ett av beina etter seg noen titalls meter før det gikk til siden og ble stående å tråkke på et sted. Her så det også ut som om simla hadde satt seg på baken i snøen, for så å gå baklengs noen meter før den la seg flatsides.

– Vi har observert villrein gjennom mange år med forskning, og dette er en adferd vi aldri har sett før. Vi har aldri tidligere opplevd at et dyr har lagt seg ned og dødd på denne måten, forteller Roy Andersen, overingeniør i NINA.

Sendt til obduksjon

Siden den døende simla ble funnet under merking, og omstendighetene var så spesielle, rapporterte NINA hendelsen til Forsøksdyrforvaltningen i Mattilsynet, og dyret ble sendt inn for obduksjon ved Veterinærinstituttet i Oslo.

– Den fullstendige obduksjonsrapporten foreligger ennå ikke, men Veterinærinstituttet har varslet at de har påvist sykdomsfremkallende prioner i hjernen hos denne villreinen. Når hjortevilt har en slik prionsykdom omtales sykdommen CWD, eller chronic wasting disease, forteller Bjørnar Ytrehus, veterinær i NINA.

Bryter ned hjernen

Prionsykdommer forårsakes av at dyret infiseres av et protein, et prion, som likner et protein som finnes naturlig i hjernen. Det sykdomsframkallende prionet, PrPsc, er imidlertid foldet sammen på en annen måte enn det normale prionet, PrPc. Den unormale foldingen gjør PrPsc motstandsdyktig mot nedbryting både i og utenfor kroppen, og når det tas opp i organismen og kommer inn i hjernecellene, gjør det at også de naturlige prionene som dannes der blir foldet på den gale måten. Dermed hoper det seg opp med unormale prioner i hjernecellene, slik at disse etter hvert blir ødelagt. I mikroskopet ser man dette som hulrom – noe som gir hjernevevet et svampaktig utseende.

– Det finnes ulike prionsykdommer som rammer ulike arter. Mest kjent er kanskje scrapie eller skrapesjuke hos sau, kugalskap hos storfe og Creuzfeldt-Jacob hos mennesker. Denne siste finnes vanligvis i en sporadisk form som skyldes spontane eller arvelige forandringer i genet som koder for det normale prionet. Da kugalskap spredte seg blant storfe i blant annet Storbritannia, utviklet mennesker en ny form av Creuzfeldt-Jacob som følge av infeksjon med prioner fra storfe, forteller Ytrehus.

Chronic wasting disease (CWD)

CWD rammer hjortevilt og er utbredt hos hvithalehjort, mulhjort og wapiti (elk) i deler av USA og Canada. I tette bestander av vill hvithalehjort har en funnet at opptil 13 prosent av dyrene er infisert. I hjorteoppdrett kan enda større andeler av dyrene bli syke. En har også sett en del tilfeller hos elg, men sykdommen er ikke beskrevet tidligere hos reinsdyr og hos den nord-amerikanske og grønlandske karibu.

– Hjortedyr med CWD viser uspesifikke sykdomstegn som vekttap og at de holder seg borte fra flokken. Etter hvert som sykdommen utvikler seg kan en se at dyrene skjærer tenner, drikker og tisser mye, sikler på grunn av økt spyttproduksjon og kan av og til ha ustø, ukoordinert gange. Tiden fra et dyr blir infisert til det utvikler sykdom er svært lang. Sykdommen sees derfor oftest hos eldre dyr, men har blitt rapportert hos dyr så unge som 15 måneder, forklarer Ytrehus.

Spres på flere måter

En tror at hjortevilt får CWD ved å få i seg prioner som spres i miljøet med spytt, urin, avføring, kadavre fra syke dyr eller direkte mellom dyr. Prionene tåler både høy temperatur, frost og mange desinfeksjonsmidler, og kan fortsatt gi sykdom etter å ligget i jorda over lang tid.

Det er forsket mye på CWD hos hjortevilt i Nord-Amerika, men det er ingen indikasjoner på at tamdyr eller mennesker har utviklet prionsykdom som følge av smitte fra hjortevilt.

Trenger mer kunnskap

Det er så langt ikke foretatt noen typing av prionene som ble funnet i den døde villreinsimla i Nordfjella og det er derfor ikke mulig å fastslå med sikkerhet om reinen er infisert med samme type smittestoff som finnes blant hjortedyr i Nord-Amerika.

Ytrehus understreker at det er viktig at man kartlegger opprinnelsen og finner smittestoffet hos reinsimla som ble funnet i Nordfjella.

– CWD er en fellesbetegnelse for prionsykdom som rammer hjortevilt. Smittestoffet kan likevel være forskjellig. Dette kan være samme type som er kjent i Nord-Amerika, med samme egenskaper og spredning. Det er også mulig at smittestoffet stammer fra andre dyr, eller nylig har oppstått eller alltid eksistert hos villrein i Norge. Dette er viktig å fastslå før vi med sikkerhet kan si noe mer om sykdommen og hvordan den smitter, sier Ytrehus.

Han fremhever at det i det videre arbeidet også er viktig å få kartlagt hvor mange dyr som kan ha sykdommen i Norge og om sykdommen kan eller vil påvirke villreinbestandene.

Funnet nord i Nordfjella

Nordfjella er det nordligste villreinområdet i Langfjella og hørte naturlig sammen med blant annet Hardangervidda, som har Norges og Europas største villreinbestand. Veier, jernbane, vannkraft og annen utbygging har ført til at det som tidligere var en sammenhengende villreinbestand er delt opp i flere mindre enheter. Dette er særlig tydelig i Nordfjella, der villreinbestanden er delt i to. Det er i den nordligste delen av villreinområdet at sykdommen nå er påvist. Reinsdyra i Nordfjella har en middels kondisjon sammenlignet med villrein i Norge generelt, og den døde simla var et lite dyr til Nordfjella å være.

– Det er alarmerende at vi nå oppdager en slik sykdom som kommer i tillegg til de belastningene vi vet at villreinen allerede er utsatt for, sier Olav Strand som leder villreinprosjektene på Hardangervidda og i Nordfjella.

– Heldigvis har vi lange tidsserier som dokumenterer både dyras arealbruk og kondisjon. Dette datamaterialet blir viktig for å studere omfang av sykdommen, samt vurdere i hvilken grad sykdommen påvirker villreinbestandene, fortsetter han.

Hva bør gjøres nå?

NINAs vil i tiden fremover bidra med veterinær- og viltkompetanse, i tillegg til data fra bestandsovervåkingen på villrein for å finne ut mere om sykdommen. Det vil nå være viktig å få til en god kartlegging av hvor utbredt denne prionsykdommen er blant villrein i Nordfjella og eventuelt andre steder i Norge.

– Når vi vet mer om infeksjonen og hvor hyppig den forekommer, kan forvaltningen iverksette tiltak. Forvaltningen er avhengig av inngående kunnskap om villreinens økologi for å kunne gjøre riktige avgjørelser, og det er bare gjennom forskning denne kunnskapen kan fremskaffes, avslutter Strand.

Les mer om saken i pressemeldinger fra Veterinærinstituttet, Mattilsynet og Miljødirektoratet.

Kontaktpersoner i NINA:

Bjørnar Ytrehus, veterinær

Roy Andersen, overingeniør

Olav Strand, forsker I

   Motta nyhetsbrev fra nina