Natur i by

Frognerparken. Foto: Zofie Cimburova / NINA.

Natur i by

NINA har et tverrfaglig forskningsmiljø som forsker på natur i by. Vi arbeider blant annet med å kartlegge og verdsette naturgoder i by, og vi utvikler naturregnskap for byer.

Å ta vare på naturen i byene er like viktig for menneskene som bor i byene som for naturmangfoldet. Mer enn halvparten av verdens befolkning bor nå i byer og innen 2050 vil andelen ha steget til to tredeler. Samtidig står byer – og mennesker som bor i byene – overfor mange problemer forårsaket av urbanisering og klimaendringer – for eksempel økt luftforurensning, hetebølger, ekstrem nedbør og helseproblemer grunnet blant annet manglende tilgang til grøntområder.

Forskninger viser at grøntområder, trær og annen natur i og rundt byer er ekstremt viktig for å håndtere disse utfordringene. Naturen er viktig for trivsel og helse, og bidrar med mange viktige naturgoder, som å rense lufta, redusere støy, dempe flom, minske helserisikoen ved hetebølger og være levested for pollinerende insekter.

Steder med bytrær var inntil 10 grader kjøligere enn steder med asfalt under Oslos hetebølge sommeren 2018!

For innbyggere som ikke har mulighet til å dra til andre steder for å oppleve natur, kan nærnaturen og natur rundt byer være «grønne tilfluktsrom», for eksempel i perioder med pandemier.

PUBLIKASJONER:

Ny forskning fra NINA og NTNU viser at det kan være mer lakselus på større dyp enn nær overflaten.

Nye funn utfordrer strategien med nedsenkbare oppdrettsanlegg

Testing av lusefangere i Hardangerfjorden. Foto: Frode Fossøy/NINA.

Tekst: Camilla Næss. Publisert: 6 juni 2025

Oppdrettsnæringen har de siste årene satset tungt på nedsenkbare merder i kampen mot lakselus. Tanken har vært at dypere vannlag vil skjerme fisken fra lusepåslag som typisk oppstår nær overflaten. Nå viser ny forskning at bildet er mer sammensatt enn tidligere antatt.

Mer lus i dypet enn antatt

– Våre siste studier tyder på at det faktisk kan være mer lakselus i dypet enn i overflaten, sier seniorforsker Frode Fossøy ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Fossøy og kollegene har gjort nye målinger som antyder at lakselus kan opptre i høyere tetthet på dypere nivå enn tidligere kartlagt, noe som utfordrer deler av dagens strategi.

– Vi har egentlig veldig lite data på hvordan larvene til lakselusa fordeler seg i vannmassene i ulike fjordsystem. Vi har rett og slett ikke hatt utstyr eller teknologi til å gjøre slike undersøkelser tidligere, sier han.

Ny metode for overvåking av lakselus på flere dybder

Forskere ved NINA og NTNU gjennomførte i 2022 forskning på lakseluslarver i Hardangerfjorden. Metoden bruker «passive lusefangere» som filtrerer sjøvann og samler plankton, inkludert lakseluslarver, uten behov for elektrisitet eller pumpe. Planktonprøvene analyseres ved NINAs genetikklab, hvor DNA-baserte metoder beregner tettheten av lakseluslarver i fjorden.

Det som er nytt i den siste forskningen, er utvikling av nye passive lusefangere som kan gjøre målinger på flere dyp samtidig. Dette gir ny innsikt i hvordan lakselus sprer seg vertikalt i vannmassene, og viser at det kan være høyere tetthet av luselarver på større dyp enn tidligere antatt.

– Vi har sett på tettheten av lus på flere dyp, og finner at det kan være høyere tetthet av lus på 12 og 18 meters dyp enn på 2 og 6 meters dyp, sier Fossøy. Men vi har per nå ikke vært i stand til å skille mellom de ulike larvestadiene (nauplier og kopepoditter) med de genetiske analysene, og vi kan derfor ikke si om det er like mye av de infektive kopepodittene i dypet som i overflaten.

Funnene vekker oppmerksomhet siden næringen i økende grad har sett mot teknologi for nedsenkbare merder som et av flere tiltak for å bedre fiskehelse og redusere behovet for medikamentell behandling.

– Vi er interessert i å få til et forskningssamarbeid med næringen og få samlet inn data fra flere lokasjoner, sier Fossøy. For å bedre forstå sammenhengen mellom lusemengde og dybde, trenger vi mer data fra ulike anlegg og geografiske områder, sier han.

Les også: Lusefanger i Hardanger

Maskinlæring og DNA

I forskningen deltar også NTNU i både Trondheim og Ålesund, som bidrar med tverrfaglig kompetanse på blant annet teknologi, marinbiologi og dataanalyse. Blant annet er det blitt vist at videoanalyser og maskinlæring kan skille mellom de to ulike larvestadiene (nauplier og kopepoditter).

– Det unike er at vi nå kan kombinere maskinlæring og genetiske analyser. Med DNA-analyser kan vi skille mellom lakselus og skottelus, og med videoanalyser og maskinlæring kan vi skille mellom de ulike larvestadiene, sier Snorre Bakke, førsteamanuensis ved Institutt for biologiske fag, NTNU i Ålesund.

Deler av forskningsarbeidet har vært gjennom prosjektet «Pilotprosjekt laksefjord», finansiert av Møre og Romsdal fylkeskommune, hvor Bakke har vært prosjektleder.

Behov for mer kunnskap om lusens fordeling i vannmassene

Førsteamanuensis Lars Christian Gansel, nestleder for forskning ved Institutt for biologiske fag, NTNU i Ålesund, understreker at vertikal fordeling av lakseluslarver ikke bare er relevant for nedsenkbare merder, men også for andre teknologier som tar inn vann fra dypere lag, som lukkede og semi-lukkede anlegg.

– Det finnes fortsatt lite gode måledata på den faktiske vertikale og horisontale fordelingen av lakseluslarver i sjøen, sier Gansel. – Vi har mange gode modeller og laboratorieforsøk, men det er fortsatt behov for flere måleserier og reelle feltdata fra ulike områder og dybder for å validere modellene.

Han peker også på at selv om larvene i utgangspunktet driver med strømmen, kan de til en viss grad påvirke sin vertikale posisjon.

– Strømprofilen i sjøen vil mest sannsynlig ha størst betydning for hvor larvene beveger seg, men det er mulig de har ukjente mekanismer som hjelper dem å bevege seg i vannsøylen. Når vi setter merder i sjøen, påvirker vi i tillegg lokale strømforhold og skaper mye blanding av vannmassene, noe som gjør transportprosessene svært komplekse, forklarer han.

Gansel mener det er viktig at næring og forskning samarbeider tett framover.

– Gode målinger kan blant annet brukes til å dokumentere hvor mange luselarver som kommer inn i et anlegg, og hvilke lokaliteter og teknologier som best begrenser kontakten mellom copepoditter og oppdrettsfisk. Her er det store muligheter for felles kunnskapsutvikling, sier han.

– Viktig kunnskapsdeling

– Dette er interessant informasjon som kan være svært viktig, sier Morten Lernes, leder for dypdriftsnettverket i NCE Aquatech Cluster. Funnene viser hvor viktig det er med god kunnskapsdeling mellom forskere, teknologiutviklere og oppdrettere. Strategiene våre må hele tiden tilpasses ny innsikt.

Fossøy understreker at mengden lakselus varierer både med geografisk beliggenhet, tid på året og vannforhold som temperatur og strøm. Likevel peker funnene mot et behov for å nyansere dagens strategi.

– Det betyr ikke nødvendigvis at nedsenkbare merder ikke har effekt, men at vi må tenke mer helhetlig rundt hvor og hvordan de brukes, sier han. – Det vil være smart å undersøke fordelingen av lakseluslarver på en lokalitet før man eventuelt velger å bruke nedsenkbare merder, og dermed kunne velge lokaliteter som er best mulig egnet for dette.

NCE Aquatech Cluster ønsker å legge til rette for tettere samarbeid mellom forskningsmiljøer og næringsliv i arbeidet med å bekjempe lakselus på en bærekraftig måte.

– Dette er forskning som kan bidra i det videre arbeidet med luseproblematikken, sier Kari Thyholt i NCE Aquatech Cluster. Metodikken kan bli nyttig verktøy i valget av nye lokaliteter. Videre forskning i samarbeid med næringen kan kanskje også avdekke hvorfor dypdrift ser ut til å være vellykket, til tross for disse funnene, sier hun.

– Det blir også spennende å se resultatene andre pågående forskningsprosjekter på dypdrift, eksempelvis de som er finansiert av FHF, sier Thyholt.

Vil du vite mer?

NCE Aquatech Cluster

Kontakt

Frode Fossøy, seniorforsker – vann og naturmangfold
Norsk institutt for naturforskning (NINA)
Telefon: +47 996 92 303
E-post: frode.fossoy@nina.no

Kari Thyholt, prosjektkoordinator
NCE Aquatech Cluster
Telefon: +47 916 24 120
E-post: kari@fi-nor.no

Artikkelforfatter

Lars Bugge Aarset/Fremtidens industri

Skriv ut

Naturgoder – naturens egne tjenester

Naturgoder, som også kalles økosystemtjenester, er et samlebegrep på alle varer og tjenester fra økosystemer som vi mennesker daglig drar nytte av. Vi grupperer naturgodene i regulerende tjenester (f.eks. temperaturregulering og flomdemping), kunnskaps- og opplevelsestjenester (også kalt «kulturelle», f.eks. estetikk og muligheter for friluftsliv), forsynende tjenester (f.eks. mat og tømmer) og støttende tjenester (f.eks. levested for arter).
Selv om den teknologiske utviklingen har resultert i urbane samfunn som tilsynelatende er løsrevet fra naturen og økosystemene i og omkring byene, har vi i byene stort behov for – og nytte av – økosystemtjenester. Mange av behovene dekkes gjennom «import» av naturgoder fra landskapet rundt byene og handel av varer fra andre land. Samtidig kan vi også få mye naturgoder inn i byene – urbane økosystemtjenester. Ved å bevare og restaurere naturgoder i urbane områder kan vi redusere byenes økologiske fotavtrykk, samtidig som vi bedrer innbyggernes helse og livskvalitet. Det gir oss mer robuste byer, som for eksempel er bedre rustet til å tåle mer ekstremvær.

Basert på Gómez-Baggethun et al. (2013)

Naturgoder og byplanlegging

Naturgoder kan være et nyttig begrep i byplanlegging av mange ulike grunner

Å sette navn på bynaturgoder kan øke innbyggernes bevissthet om naturens betydning for deres hverdag. Se for eksempel logoer over økosystemtjenester som Bymiljøetaten har laget for å øke bevissthet om verdien av bynatur i Oslo. NINA deltar i internasjonalt arbeid med å utvikle begreper og metoder for å synliggjøre verdimangfold fra norsk natur, også i byer. Se eksempel fra Verdiutredningen.
Å kartlegge og kvantifisere bynaturgoder kan hjelpe å planlegge for urban natur der den trengs mest. Fysisk kvantifisering av naturgoder oppfordrer byplanleggere til å sidestille grønn og grå infrastruktur når de skal disponere arealer i reguleringsplaner. Grå infrastruktur er bygget ofte for å oppfylle én bestemt funksjon, for eksempel en grøft for å ta unna vann fra tette flater. Men det samme kan en bekk eller permeable flater med vegetasjon, samtidig som de har mange andre funksjoner (f.eks. bidra til trivsel og å være leveområde for arter). NINA har laget kart over naturgoder i Oslo og samlet dem i et Bynaturatlas (lenke til atlaset). Les artikkel om Bynaturatlas. Kart over økosystemtjenester har NINA for eksempel brukt til å lage verktøy for lokalisering av grønne tak som innspill til Handlingsplan for Grønne Tak, og nyplanting av bytrær som støtte til OsloTrær. Les artikkel om verktøy for lokalisering av grønne tak. Kartlegging og fysisk modellering er også grunnlaget for bynaturregnskap (mer om det nedenfor).
Å sette verdi (økonomisk, sosial, helse) på bynaturgoder kan bidra til å bringe dem på banen politisk. Verdisetting av bynaturgoder kan bidra til konsekvensvurdering av arealplaner ved å konkretisere kostnadene av nedbygging av grøntarealer i og rundt byggesonen, eventuelt veid opp mot de økonomiske fordelene med fortetting eller utvidelse av byggesonen. Verdsetting kan hjelpe med å uforme økonomiske virkemidler, for eksempel for en overvannsavgift for å finansiere bynatur som en del av klimatilpasning (lenke til verktøyet). Les mer om beregningsmodellen for overvannsgebyr. Verdsetting kan bidra til mer komplett beregning av erstatningsverdier for skade på bynatur, der man tar høyde for regulerende økosystemtjenester, for eksempel fra bytrær.

Bynaturen inn i regnskapet

Selv om også naturen innenfor byens grenser er viktig for en velfungerende by, tas den som regel ikke med i kommunale etaters regnskap som legges til grunn for tiltak. Noen kommuner lager nå grøntregnskap med beregninger av endring i faktisk grønt, både i offentlige parker og på private nærings- og boligtomter. NINA bygger videre på fysiske grøntregnskap ved å regne på hva endringene betyr for levering av økosystemtjenester til byens innbyggere, og hvordan den økonomiske verdien av dette endres over tid. Grøntregnskap har også som mål å synliggjøre merkostnader kommunale tjenester har over tid med tap av bynatur, evt. gevinstene ved grønn samfunnsberedskap – investering i naturbaserte løsninger for klimatilpasning og håndtering av fremtidig naturrisiko. NINA har bl.a. bistått FN og SSB med veiledning for urbant økosystemregnskap.