Publikasjon

Tittel Elgundersøkelsene i Nord-Trøndelag, Bindal og Rissa 2005 - 2010
Undertittel Sluttrapport
Forfattere Rolandsen, C.M., Solberg, E.J., Bjørneraas , K., Heim, M., Van Moorter , B., Herfindal , I., Garel , M., Pedersen , P.H., Sæther, B.E., Lykkja , O.N. & Os , Ø.
År 2010
Kilde NINA Rapport 588: 142 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2165-8
Referat

Rapporten beskriver resultatene fra Elgundersøkelsene i Nord-Trøndelag, Bindal og Rissa. Det overordnede målet har vært å øke den generelle kunnskapen om elgen i området, og gjennom dette bidra til å styrke det faglige grunnlaget for forvaltningen. Sentrale delprosjekter har vært å undersøke elgens vandring og trekkmønster, arealbruk gjennom året, variasjon i kroppstørrelse (vekt) og fruktbarhet, dødelighet utenom jakt, samt forholdet elg – trafikk. Resultatene bygger på over 2.1 millioner kartposisjoner fra 247 elg som ble radiomerket i perioden 2006 – 2008. Av disse ble 171 utstyrt med GPS-sendere, og disse har bidratt med det aller meste av datamaterialet. De øvrige (77) ble merket med konvensjonelle VHF-sendere. Over 60 frivillige feltmedarbeidere har vært involvert i prosjektet og mange elgjegere har bidratt med opplysninger om elgenes reproduktive status og overlevelse. Totalt ble det merket elg i 22 kommuner, fordelt på Nord-Trøndelag, Nordland (Bindal) og Sør- Trøndelag (Rissa). I Nord-Trøndelag fordelte kommunene seg på følgende 5 Hjorteviltregioner: Hjorteviltregion 1 (Meråker, Stjørdal, Frosta, Levanger og Verdal), Hjorteviltregion 2 (Mosvik og Leksvik), Hjorteviltregion 3 (Namdalseid, Verran og Helge-Rein-By-Brug/Steinkjer), Hjorteviltregion 4 (Namsos, Fosnes, Overhalla, Høylandet, Nærøy og Vikna) og Hjorteviltregion 5 (Lierne, Røyrvik, Grong og Namsskogan). I ett eller flere år i perioden 2003 – 2008 ble det også samlet inn data fra elgkyr felt under jakta i de fleste kommunene som omfattes av prosjektet. Enkelte av kommunene inngår i det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt og for disse har vi data tilgjenglig fra ulike perioder tilbake til 1966, og hvert år siden 1991. Totalt benyttet vi data fra omkring 5 000 kyr (= 2 år), 5 000 åringsdyr (begge kjønn) og ca. 5 000 kalver (begge kjønn). Vi har dessuten benyttet jegerobservasjoner (sett elg), fellingsstatistikk og registreringer av fallvilt fra alle kommunene som omfattes av prosjektet. Ved å studere variasjon i elgens bevegelseshastighet (meter gått pr time) og retningsstabilitet gjennom året, fant vi at elgokser beveger seg med en fart på omkring 40 – 300 m/t i gjennomsnitt, mens elgkyr beveger seg med en gjennomsnittsfart på 30 – 100 m/t. Høyest hastighet ble funnet om sommeren og under brunsten/jaktsesongen for begge kjønn. Den høyeste bevegelseshastighet under brunstperioden (og jakta) sammenfalt med toppbrunsten i studieområdet (estimert fra ovarieanalyser). Som forventet viste kyrne dessuten en markant nedgang i bevegelseshastighet under kalvingssesongen. Om vinteren er bevegelseshastigheten lav og det er liten forskjell mellom kjønnene. Elgokser synes å utnytte høyereliggende terreng i større grad enn kyr om sommeren og til dels også i løpet av perioder med lite snø på vinteren. Graden av retningsbestemte bevegelser innen døgnet og over flere dager var nært knyttet til overgangen mellom høst/vinter og vår/sommer. Dette stemmer med høst- og vårtrekket hos elgen. I disse periodene på året er det store geografiske og tidsmessige forskjeller i snødybde og matproduksjon (store endringer i miljøforhold), og det er derfor fordelaktig for elgen å bevege seg over større avstander. Basert på bevegelsesmønsteret estimerte vi start og varighet for både vår- og høsttrekket. Den største andelen av elgene starter vårtrekket i løpet av de to siste ukene i april og de to første ukene av mai, mens høsttrekket hovedsakelig starter i løpet av november og første uka i desember. Vårtrekket varte i gjennomsnitt 13 dager, mens høsttrekket varte ca. 20 dager i gjennomsnitt. For de fleste elgene var det en klar tendens til at større snøfall utløste starten på høsttrekket, noe som antyder at store snøfall over større områder kan synkronisere starten på trekket. Også starten på vårtrekket synes å være relatert til snødybden og/eller snøkonsistens. I tillegg er beiteforholdene viktig. Basert på GPS-merkede elg estimerte vi andelen trekkelg til 50 % for hele studieområdet. Det var en tendens til at okser oftere var trekkende (58 %) enn kyr (47 %), men forskjellen var ikke statistisk sikker. Det var store regionale forskjeller i andel trekkelg. Andelen trekkelg var høyest i de østlige delene av studieområdet (Hjorteviltregion 1 og 5, nærmere 80 %), mot 0 – 40 % i mer kystnære kommuner og i områdene nær Trondheimsfjorden. Av de fem Hjorteviltregionene fant vi den laveste andelen trekkelg i region 4 (29 %) og den høyeste i region 5 (78 %). Vi fant også eksempler på høy andel trekkelg i kystnære kommuner, blant annet i Rissa kommune (60 % trekkelg). Estimatene for enkeltkommuner er imidlertid usikre på grunn av få merka elg i hver kommune. Gjennomsnittlig trekkdistanse for okser var omkring 38 km, og ca. 25 km for kyr. I gjennomsnitt ble de lengste trekkdistansene funnet i Hjorteviltregion 5 (65 km for okser og 39 km for kyr) og Hjorteviltregion 1 (37 km for okser og 41 km for kyr). Trekkdistansene er estimert som avstanden mellom senterpunktene i månedlige leveområder. Resultater basert på andre beregningsmetoder er også vist, og antyder at avstandene påvirkes av metode. Den lengste estimerte trekkdistansen var mellom 150 til 180 km (i luftlinje), avhengig av beregningsmetode. Elgens trekkretning følger ofte de store dalførene og tilhørende vassdrag og fjordarmer. Det dominerende mønsteret er at elgene beveger seg fra lavereliggende vinterområder til høyereliggende sommerområder. Resultatene knyttet til utvandring hos ungdyr er basert på 26 kalver merket på vinteren (8 måneder) med GPS-sendere. Estimatene antyder at 40 % av oksene og 60 % av kyrne utvandret, men forskjellen var ikke statistisk sikker. Ungdyr utvandret både som åringer og som 2-åringer. I andelen som utvandret inngår også de som var nær eller sammen med mora på høsten som halvannetåring, men som benyttet andre vinterområder. Vi fant ingen sikker sammenheng mellom moras trekkstrategi og avkommenes utvandring. Antall dager mellom frastøting av fjorårskalven og til kyrne kalvet på nytt varierte fra 0 – 31 dager (gjennomsnitt 7,7 dager). Utvandringsavstanden varierte fra 10 – 175 km. Årlige leveområdestørrelser (100 % MCP) varierte fra 10 – 5268 km2 (n=186), men svært få leveområder var større enn 1000 km2 (n = 5). Elgokser hadde større gjennomsnittlige leveområder (384 km2) enn elgkyr (178 km2). Trekkende elg hadde i gjennomsnitt 5 – 10 ganger større leveområder enn stasjonære dyr av samme kjønn. Månedlige leveområdestørrelser varierte fra 4 – 103 km2. De største månedlige leveområdene ble registrert på sommeren, i trekkperioden og under brunsten/jakta. Forskjellen i leveområdestørrelse mellom okser og kyr var størst i sommermånedene (juni/juli) og under brunsten/jakta. Generelt fant vi større leveområder på sommeren i områder med høy andel myr og/eller uproduktive områder, mens mindre leveområder ofte inneholdt en større andel høybonitets barskog. Fra et forvaltningssynspunkt er det av interesse å vite noe om hvordan elgen beveger seg i forhold til administrative grenser og størrelsen på jaktområdene. Over 60 % av de GPSmerkede elgene oppholdte seg i flere enn en kommune i løpet av året, mens noen få elg (1-2 %) benyttet hele 7 kommuner (Sverige teller som en kommune). Kun på Vikna oppholdt alle merka elgene seg innenfor kommunegrensen. Elg som ble merket i Grong benyttet opp til 6 andre norske kommuner, samt Sverige. Også elg merket i Stjørdal (4 kommuner), Namsskogan (4), Meråker (5), Namdalseid (5) og Røyrvik (6) oppholdt seg i mange andre kommuner enn merkekommunen. Nesten 70 % av de GPS-merka oksene og 50 % av kyrne oppholdte seg helt eller delvis i en annen kommune på vinterbeite enn der de var under jakta. Leveområdestørrelsene under jakta (100 % MCP) var i gjennomsnitt 27 km2, men varierte fra 1 – 570 km2. Eldre okser (= 2 år) hadde omkring 3 ganger så store jaktleveområder som eldre kyr (= 2 år) og ungdyr (1 ½ år) av begge kjønn. Snaue 8 % av jaktleveområdene var større enn gjennomsnittlig valdstørrelse (78 km2) og 47 % var større enn gjennomsnittlig jaktfelt (13,5 km2). Over halvparten av oksene (median ˜ 30 km2) benyttet mer enn dobbelt så store leveområder som det gjennomsnittlige jaktfeltet. For kyr (median ˜ 10 km2) var andelen vesentlig lavere. I gjennomsnitt fant vi 65 % overlapp mellom jaktleveområder for samme individ i to påfølgende jaktsesonger. Trekkende elgokser hadde mindre overlapp i jaktleveområder (46 %) enn stasjonære okser (83 %), mens vi ikke fant forskjeller mellom stasjonære og trekkende kyr (ca. 65 % for begge). Hele 4 av 10 sesongtrekkende okser hadde 0 % overlapp mellom to påfølgende år, mens overlappen for stasjonære okser var fra 64 – 98 %. For de som ikke hadde overlappende jaktleveområder mellom år var avstanden opptil 30 km mellom senterpunktene i jaktleveområdene. Basert på GPS-merka elg fant vi at 80-90 % av posisjonene var i skog av ulik alder. Andelen posisjoner som var i skog varierte gjennom døgnet, med størst andel om dagen. Om natten benyttet elgen mer åpne habitater slik som dyrka mark, myr, ungskog og andre åpne habitater. Selv om andelen posisjoner var høyest i skog hele året, fant vi at elgen i perioder benyttet andre habitater relativt sett oftere enn habitattypenes dekningsgrad skulle tilsi (seleksjon). Noen timer på natten om våren viste elgen tilsvarende preferanse for dyrka mark som for skog. Denne preferansen ble forsterket utover sommeren og høsten da elg i landbruksnære områder viste større preferanse for innmark enn skog på kvelden og natten. I skogen synes elgen å preferere ungskog (< 40 år), særlig om natten, og i større grad om våren og sommeren enn på høst og vinter. Om høsten prefererte elgen moden (40-80 år) og eldre skog (>80 år) i deler av døgnet. Til forskjell fra de andre årstidene viste elgen ingen preferanser for ungskog på vinteren, uavhengig av tid på døgnet. Tvert imot var det en tendens til at moden og eldre skog ble valgt fremfor ungskog i de lyseste delene av døgnet, mens det var lite eller ingen forskjell i de mørkeste delene av døgnet. Gjennomsnittsalderen til felte elgkyr (= 2 år) var 5,5 år, og varierte lite mellom de fem Hjorteviltregionene. Siden 1970-tallet og fram til perioden 2003 – 2008 fant vi en økning i gjennomsnittsalder for eldre kyr (= 2 år), som følge av redusert jakttrykk på kyr etter innføringen av ”rettet avskytning” på 1970-tallet. Slaktevektene antyder at elgkyr vokser i størrelse fram til 5-7 års alder, og siden holder en relativt stabil vekt fram til 12–15 års alder. For eldre kyr finner vi en reduksjon i slaktevekt, sannsynligvis på grunn av alderdomssvekkelser. Slaktevektene for kyr i høyreproduktiv alder (5 – 13 år) varierte mye mellom områder. Det var en tendens til at vektene var høyere i områder med kort vekstsesong (typisk høyereliggende kommuner i indre strøk) i forhold til områder med lengre vekstsesong (eks. kystkommuner). Denne fordelingen kan skyldes lokale næringsbetingelser og bestandstetthet. Fra en del kommuner hadde vi data på kalv- og åringsvekter i ulike perioder fra 1966 – 2008. I dette materialet fant vi vesentlige år til år forskjeller for begge kjønns- og aldersgrupper. Det var i tillegg en svak nedgang i gjennomsnittlig åringsvekt for begge kjønn (ca. 0,13 kg pr år) i perioden, men ingen endring i kalvevekt. Dette kan tyde på at variasjon i slaktevekt er mer påvirket av klimavariasjon enn bestandstetthet til tross for stor økning i bestandstetthet i perioden. Ved å studere eggløsningsraten (andelen kyr som potensielt kan produsere kalv neste år) og drektighetsraten (andel kyr med spor av kalv inneværende år), fant vi som forventet at elgens fruktbarhet øker med alderen, inntil de er omkring 4-5 år gamle. Drektighetsraten økte fra omkring 15 % hos 2-års kyr til 90 – 100 % blant 4 – 17 år gamle kyr. I tillegg til økende drektighets- og ovulasjonsrate, fant vi økende tvillingeggproduksjon med alderen – fra under 10 % for åringskyr til omkring 50 % for 4 år og eldre kyr. Det meste av alderseffekten skyldes at elgkyrne øker i vekt med alderen, inntil de er omkring 5 år gamle. Av samme grunn fant vi at tyngre elgkyr innen en aldersgruppe var mer fruktbare enn lettere kyr i samme aldersgruppe. Åringskyr må opp i en slaktevekt på 150-160 kg før omkring 50 % av dem får eggløsning. På kommunenivå fant vi relativt stor variasjon i alle fruktbarhetsmål, men begrenset materialstørrelse fra flere kommuner gjør resultatene usikre. Vi fant likevel en tendens til at fruktbarheten generelt var høyere i kommuner med de høyeste kuvektene, noe som var å forvente ut fra resultatene over. For kyr i høyreproduktiv alder (4 – 13 år) kulminerte brunsten mellom 29. september og 2. oktober (toppbrunsten), mens åringskyrne i gjennomsnitt brunstet en drøy uke senere (11. oktober). Det meste av brunsten ser ut til å være over i midten av oktober, med unntak for de yngste kyrne hvor flere synes å få eggløsning først sent i oktober. Størst variasjon i brunsttidspunkt mellom Hjorteviltregioner fant vi for åringskyr, men usikkerheten i anslagene på regionnivå var stor. Det mest fremtredende var en tendens til at yngre kyr (åringer og 2- åringer) i Hjorteviltregion 4 syntes og brunste relativt sent, og i samme region fant vi relativt sett lav andel eldre kyr med eggløsning. Gjennomsnittlig kalvingsdato i perioden 2006 - 2009 ble estimert til 2. juni. Dette er nøyaktig samme gjennomsnittsdato som estimert i det forrige elgprosjektet i Nord-Trøndelag (1987 – 1990). Den tidligste observerte kalvingsdatoen var 14. mai (i Namdalseid), mens det i Røyrvik ble observert en kalving så sent som 30. august. I gjennomsnitt varierte det gjennomsnittlige kalvingstidspunktet lite mellom år (29. mai – 4. juni), og vi fant ingen sikre forskjeller i kalvingsdato mellom Hjorteviltregioner. Det var likevel en tendens til at kalvingstidspunktet var noe tidligere i kystkommuner i forhold til fjellkommuner. Fra de estimerte kalvingsdatoene og eggløsningsmaterialet estimerte vi drektighetsperioden til omkring 243 dager. Dødsårsaker til 32 radiomerka elg funnet døde utenom jakt var dominert av trafikkulykker (35 %), bjørnepredasjon (18 %) og drukning (13 %). I tillegg døde noen som følge av skadefelling, sykdom og ukjente årsaker. Andelen elg drept av bjørn var uventet høy, men skjedde som forventet i kommuner med relativ høy bjørneaktivitet (Lierne, Namsskogan og Meråker). Årlige dødelighetsrater utenom jakt for voksen elg var i gjennomsnitt 5,3 %, og varierte fra 2,8 – 8,0 % mellom år i perioden 2006 – 2009. Det var en tendens til høyere dødelighetsrate for voksne okser (8,1 %) enn voksne kyr (4,7 %), men forskjellen var ikke statistisk sikker. Basert på dødelighetsratene fra merka elg beregnet vi et grovt estimat på hvor stor andel voksen elg som dør og aldri blir funnet og rapportert gjennom fallviltstatistikken. Våre resultater antyder at færre enn 50 % av de elgene som dør av andre årsaker enn menneskelig aktivitet (jakt, skadefelling, trafikk) blir funnet og rapportert til Statistisk sentralbyrå. Sannsynligvis er andelen enda lavere ettersom dødelighetsratene fra radiomerket elg er noe underestimert (minimumsestimat). Sommerdødeligheten av kalv ble estimert til omkring 11 % pr. år i perioden 2006 – 2008. Dette er vesentlig høyere enn hva som ble estimert i det forrige elgprosjektet i Nord-Trøndelag i årene 1987-1990 (under 3 %). I den siste 5-årsperioden (jaktårene 2004/2005 – 2008/2009) har det i gjennomsnitt blitt drept 261 elg langs veg og jernbane pr. år i Nord-Trøndelag. Dette er toppen av en økende trend siden 1976, en periode hvor økningen på fylkesnivå har vært større på veg enn på jernbane. Antallet elg drept på vegnettet økte med økende bestandsstørrelse og trafikkintensitet. I tillegg fant vi en vesentlig økning i antall elg drept på vegen i år med mye snø og kalde vintre. Til sammen forklarte disse variablene rundt 85 % av den årlige variasjonen i antall elg drept på vegnettet. Varierende bestandstetthet og snødybde kunne også forklare mye av variasjonen i antall påkjørsler på jernbanen, men vi fant ingen effekt av varierende trafikkintensitet. Det siste kan skyldes at vi benyttet en grov indeks for trafikkintensitet på jernbanen. Basert på GPS-merkede individer fant vi at en elg i gjennomsnitt krysser en offentlig veg med 130 timers mellomrom, og at okser krysser veg 1,4 ganger oftere enn kyr. Kryssing av jernbanen skjer med 345 timers mellomrom, og her krysser okser kun 1,04 ganger oftere enn kyr. Både okser og kyr synes å krysse veg oftere i mai enn i øvrige måneder. For oksene var det også en tilsvarende topp i desember. Dette sammenfaller delvis med perioden for vår- og høsttrekk hos elgen i Nord-Trøndelag. Vi fant ikke noe tilsvarende mønster for kryssing av jernbanen. Tvert imot fant vi at frekvensen av jernbanekryssinger i april/mai var lav og økte jevnt utover sommeren før vi observerte en markant lavere kryssingsfrekvens i perioden desember – mars. Dette kan tyde på at kryssingsfrekvensen av jernbanen er mer korrelert med elgens generelle områdebruk (f.eks. hjemmeområdestørrelser og bevegelseshastighet) enn hva som er tilfelle for kryssing av veg. En mulig forklaring på dette er at elgen utviser større anti-predator adferd i områder med veg enn jernbane på grunn av hyppige menneskerelaterte forstyrrelser. Dessuten er veger som regel i områder med generelt mer åpne habitater enn jernbanen. Dette støttes også av at vi fant en sterkere tendens til at elgen unngår områder nær alle typer offentlige veger (kommunal-, fylkes-, riks- og europaveger) enn jernbane. Hverken varierende trafikkintensitet eller antallet elgkryssinger kunne alene forklare mye av variasjonen i frekvensen av elgpåkjørsler gjennom året. Gjennom året fant vi ingen samvariasjon mellom sannsynligheten for vegkryssing og antallet elgpåkjørsler på månedsnivå. For eksempel var det svært få påkjørsler i mai når kryssingssannsynligheten var høyest, og mange påkjørsler i januar nå kryssingssannsynligheten var lav. Heller ikke langs jernbanen fant vi noen sammenheng mellom kryssingssannsynlighet og antallet påkjørsler på månedsnivå. Tilsvarende fant vi ingen positiv samvariasjon mellom trafikkintensitet på veg og antall elgpåkjørsler gjennom året. I Nord-Trøndelag skjer det flest ulykker med elg i perioden oktober – februar og færrest i perioden april – juni. Fra juli til oktober er det en jevn økning, noe som sannsynligvis skyldes at det blir mørkere om kvelden, natten og morgenen. Gjennom døgnet fant vi at elgen krysser veg oftere i perioder med mer trafikk om vinteren enn den gjør om sommeren. Samtidig er det mørkere når elgen krysser vegen på vinteren, noe som reduserer muligheten for at bilførere oppdager elgen. På våren og sommeren krysser elgen mest i perioden før trafikktoppen på morgen og etter trafikktoppen på kvelden. Samtidig er dette en årstid med lys mesteparten av døgnet. Hovedgrunnen til at elgen påkjøres oftere på høst og vinter enn vår og sommer synes derfor å være at elgen i vinterhalvåret oftere krysser vegen i intensive trafikkperioder og i mørke, enn på sommerstid. I tillegg krysser elgen oftere europa- og riksveger på vinteren enn på sommeren, noe som øker den gjennomsnittlige trafikkintensiteten erfart av kryssende elg på vinteren. Det var en sterk tendens til at elgpåkjørslene var konsentrert til periodene med, eller rett etter, de første større snøfallene på høsten. I denne perioden var også en større andel av GPSelgene nær en offentlig veg. Sammenhengen mellom antall påkjørsler, snøfall og elgenes nærhet til veg var mindre tydelig senere på vinteren, noe som kan skyldes at de fleste elgene er ferdige med høsttrekket på dette tidspunktet. Kvaliteten på de store datamengdene gjør at materialet i årene som kommer vil være gjenstand for ytterligere analyser på NINA og ved andre forskningsinstitusjoner. I løpet av studieperioden er det produsert to masteroppgaver basert på materialet fra prosjektet, og ytterligere 3 masterstudenter bruker materialet i pågående prosjekt. I tillegg inngår materialet i to pågående doktorgradsprosjekt og ett post doc-prosjekt. Resultatene fra disse prosjektene vil publiseres i årene som kommer.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no