Publikasjon

Tittel Bestandsmål for store rovdyr
Undertittel Hva mener folk om bestandsmål og om hvem som skal bestemme i rovviltforvaltningen?
Forfattere Krange, O., Tangeland, T. & Skogen, K.
År 2011
Kilde NINA Rapport 657: 74 pp. Norsk institutt for naturforskning, Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2239-6
Referat

Rapporten tar opp to emner: - Folks syn på bestandsmålene for store rovdyr. - Folks syn på hvem som bør ha innflytelse i rovviltpolitikken. Bestandsmål 4000 informanter fikk spørsmålet ”Hva syns du om bestandsmålet for bjørn (også ulv, gaupe og jerv)som Stortinget har vedtatt at vi skal ha her i landet?”. De fikk videre informasjon om hva bestandsmålet var, og skulle svare ved å bruke skalaen (1) ” bør reduseres mye”, (2) ”bør reduseres”, (3) ”akseptabelt”, (4) ”bør økes” og (5) ”bør økes mye”. I de fleste av analysene har vi brukt bjørn som eksempel, men i der hvor vi ser flere variable i sammenheng, ser vi også på ulv. Analyser for de andre artene finnes i vedlegg. - For samtlige arter er det kategorien ”akseptabelt” som benyttes oftest. 57 prosent mener for eksempel at bestandsmålet på 15 ynglinger per år er et akseptabelt bestandsmål for bjørn. Blant de som vil ha endring er det et flertall som mener at nivået bør økes. Få bruker skalaens ytterpunkter. Vi fant lignende mønstre for de andre artene. - Kvinner har litt større aksept for dagens bestandsmål (bjørn) enn menn, mens menn noe oftere mener at målet bør justeres opp. I alle aldersgrupper mener mer enn 50 prosent at målet er akseptabelt. - Sentrale klassevariabler som utdanning, husholdningsinntekt og kulturelle ressurser (målt med antall bøker hjemme) ga ingen eller bare små effekter. Vi konkluderer likevel ikke med at sosial klasse ikke betyr noe. Hvis vi utelater den store gruppa som sier at bestandsmålet er ”akseptabelt” trer nemlig et annet bilde fram. Holdningen at bestandsmålet for bjørn og ulv bør økes er klart forbundet med stor tilgang til økonomiske og kulturelle ressurser, særlig kulturelle ressurser. Holdningen at bestandsmålet for bjørn og ulv bør reduseres er motsatt klart forbundet med lav tilgang til økonomiske og kulturelle ressurser. - De som bor på små steder vil oftere redusere bestandsmålene for bjørn enn de som bor på større steder, men uansett bostedets størrelse rapporterer minst halvparten at de syns målet er akseptabelt. Blant informantene som bor i ”mindre grender eller spredtbygde strøk” mener 32 prosent at bestandsmålet for bjørn bør redusere. I Oslo mener 36 prosent at det bør økes. - Blant respondentene som sier de har bjørn i nærheten av eget bossted sier halvparten at målet er akseptabelt, mot 59 prosent av de som ikke har bjørn i nærheten. I den første gruppa vil 31 prosent redusere bestandsmålet. I den andre vil 25 prosent øke det. - Uansett hva man mener om jakt mener mer enn halvparten at bestandsmålet for bjørn er akseptabelt. Positive holdninger til jakt øker sannsynligheten for å mene at bestandsmålet bør reduseres (26 prosent). Negativ holdning til jakt henger sammen med et ønske om å øke målet (34 prosent). - Hva respondentene mener om bestandsmålet har klar sammenheng med hva de mener om omfanget av vernet natur i Norge. Å mene at ”for mye er vernet” gir en tilbøyelighet til å mene at bestandsmålet bør reduseres. Å mene at ”for lite er vernet” gir en tilbøyelighet til å mene at bestandsmålet bør økes. - Det en positiv statistisk sammenheng mellom vurderingene av bestandsmålet og det å stole på informasjonskilder som Statens naturoppsyn, Direktoratet for naturforvaltning, forskere, biologer, regionale rovviltnemnder, og stortingspolitikere, men det er en negativ sammenhengen med å stole på informasjonskilder som bønder som driver med sau, folk som bor der rovdyr finns, erfarne jegere og lokalpolitikere. - Vi stilte også spørsmål om hvem som burde bestemme i forvaltningen av rovdyr. Jo sterkere man mener at aktørgrupperingene rovdyrforskere, Direktoratet for naturforvaltning og naturvernorganisasjoner(miljøeksperter) burde få være med på å bestemme jo større er sannsynligheten for at man vil øke bestandsmålet for bjørn. Jo sterkere man mener at lokalbefolkning, jegere, landbrukets næringsorganisasjoner og de rovviltnemndene (bygdeinteresser) skal få bestemme jo større er sannsynligheten for at man vil redusere det. - Til sammen utgjør disse bakgrunnsvariablene en ganske god modell for holdinger til bestandsmål. En regresjonsanalyse viste at modellen ga en forklart varians på 36 prosent for bjørn og 41 prosent for ulv. Det er ganske høyt i samfunnsfaglige studier. Hvem skal bestemme? - Rapporten tar også for seg hvilke faktorer som påvirker synet på hvem som skal bestemme i rovviltforvaltningen. Vi brukte faktorløsningene miljøeksperter og bygdeinteresser som avhengige variable. En faktoranalyse viste at aktører som representerer disse grupperingene får oppslutning fra ganske ulike segmenter i samfunnet. - Vi brukte samme modell som den vi beskrev over, men altså med spørsmålet om hvem som skal bestemme som avhengig variabel denne gangen. Modellen hadde ganske god forklaringskraft når det gjelder oppslutning om miljøekspertene (25 % forklar varians), men var svakere for bygdeinteressene (14 % forklart varians). - Analysene bekrefter inntrykket av sosial segmentering. En eldre person, som kommer fra et lite sted, er grunnleggende positiv til jakt og mener at for mye natur er vernet vil ha størst sannsynlighet for å mene at aktører med ”bygdeinteresser” skal bestemme i rovviltforvaltningen. En yngre person, som kommer fra et folkerikt sted, som er negativ til jakt og som mener at for lite natur er vernet, er den som har størst sannsynlighet for å mene at aktører som er ”miljøeksperter” skal bestemme. - Et litt påfallende funn er at kvinner er mer positive til både ”bygdeinteressene” og ”miljøekspertene” enn det menn er. Sammenlignet med menn har kvinner kanskje generelt mer tillit til at folk som får ansvar tar fornuftige beslutninger. En dristig slutning kan være at kvinner mer enn menn er prinsipielle tilhengere av at alle legitime interesser skal høres, og at de oftere enn menn vil være tilhengere av et samforvaltningsregime. Konklusjon - Det er utbredt støtte til dagens bestandsmål og til at flere ulike aktører bør ha innflytelse på rovviltforvaltningen. Dette skyldes i stor grad at mange har valgt de mest nøytrale svaralternativene. Vi antar at dette både gjelder de som har en klar oppfanting. om at dette er best, men at det også for noen kan avspeile manglene engasjement i saken. - Vi ser at oppfatninger av bestandsmål for bjørn og ulv i en viss utstrekning inngår i større ”holdningspakker ” som også omfatter syn på naturvern og jakt, og hvilke typer informasjonskilder (hvilke kunnskapstyper) man fester mest lit til i rovdyrspørsmål. Disse henger igjen i varierende grad sammen med bakgrunnsfaktorer som bosted. - Hvis vi konsentrerer oss om de som ønsker at bestandsmålene skal endres den ene eller den andre veien, trer et tydeligere bilde fram. For disse er oppfatningene tydelig knyttet til kulturelle kontekster som igjen er forankret i sosiokulturelle posisjoner. - Oppfatninger med sterk sosial og kulturell forankring har ofte en høy grad av stabilitet, nettopp fordi de inngår i folks mer grunnleggende oppfatning av hvordan verden er skrudd sammen. Det er rimelig å anta at de som har slike ”helstøpte” meninger også har et sterkere engasjement, og at det er disse som preger den offentlige diskusjonen og de åpne konfliktene om rovviltforvaltningen. Det er derfor også disse forvaltning og politiske myndigheter må forholde seg mest aktivt til, selv om en ”taus majoritet” kan forholde seg nøytral.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no