Publikasjon

Tittel Målstyrt forvaltning
Undertittel Metoder for håndtering av ferdsel i verneområder
Forfattere Gundersen, V., Andersen, O., Kaltenborn, B.P., Vistad, O.I. & Wold, L.C.
År 2011
Kilde NINA Rapport 615: 107 pp. Norsk instiutt for naturforskning, Lillehammer.
ISBN, ISSN 978-82-426-2193-1
Referat

Litteraturstudiet handler om verneområder og de endringene som skjer i landskapet der, om bruken av landskapet og om hvordan denne bruken endrer seg over tid. Landskaper endres over tid og endringene kan defineres som ønsket eller uønsket. På samme måte kan ulik bruk være et gode eller et problem. Rapporten handler om metoder og modeller som bidrar til at en lettere kan håndtere bruk-vernproblemstillinger i verneområder i Norge. Rapporten forsøker å gi en balansert fremstilling av bruken som et problem og bruken som et gode, alt innenfor rammen av vernemålene. Bruken har mange fasetter. Turisten som besøker område for første gang har ofte liten forhåndskunnskap om stedet, vil betrakte landskapet på avstand og er ofte lett å lede og påvirke gjennom forvaltningstiltak. I den andre enden av skalaen finnes for eksempel lokale som bedriver jakt, fiske og andre høstingsaktiviteter. Vedkommende har ofte stor lokalkunnskap og erfaringer fra området, vil ha en helt annen opplevelse av landskapet og vil ofte i mindre grad kunne påvirkes av forvaltningstiltak. En grunnleggende forståelse av de besøkendes bruk og opplevelser av landskapet er avgjørende for både å legge forholdene til rette for gode opplevelser og for å finne ”smarte” løsninger på problematisk bruk. Den grunnleggende forbindelsen mellom menneske og natur skjer gjennom sansing. Det er da helt avgjørende å kunne forstå hvordan de besøkendes sansing av landskapet påvirker opplevelsesverdiene, både positivt og negativt. Rapporten refererer til kunnskap om hvordan utforming av landskapet og den informasjonen som gis ved besøket kan påvirke de besøkendes atferd, til for eksempel å ta mer hensyn til verneverdiene som finnes der. Dette handler om å skape forståelse og respekt for stedet de besøker. Forvaltningen kan i prinsippet velge to strategier som ikke er gjensidig utelukkende for å legge til rette for gode opplevelser. Den første strategien handler om å gi de besøkende økologisk og kulturhistorisk kunnskap om det de ser, og slik sett skape større forståelse for å verne om området. Den andre strategien er å utvikle god design og ryddighet i alle fysiske tiltak som iverksettes i tilknytning til verneområder, for å vise de besøkende at her er det noen som bryr seg om å ta vare på landskapet. Det er i første rekke Nord-Amerikanske modeller eller modeller som er videreutviklet fra disse som presenteres og diskuteres i rapporten. Hver og en av modellene har sine styrker og svakheter, og rapporten oppsummerer erfaringer og presenterer eksempler på bruk av modellene. Recreation Opportunity Spectrum (ROS) er en brukerorientert modell, da den har som utgangspunkt å tilby arealer/aktiviteter/opplevelser i landskapet til et bredt spekter av besøkende. ROS var den første modellen som ble utviklet og er på en måte alle modellers mor. Den bygger i hovedsak på empiri og teori fra friluftsforskningen. Mange av de andre modellene har viktige elementer av ROS-spekteret innebygd. ROS-modellen vil kunne være nyttig i en norsk kontekst også, med målsettinger om å ivareta de mest villmarkspregede områdene innenfor verneområdene. ROS er imidlertid statisk, og mangler medvirkning, og vil ikke uten tilpasning fungere i sammenheng med det som forstås med målstyrt forvaltning i Norge. LAC – ”Limits of acceptable change” er med sine grunnleggende prinsipper og deltagende/ integrerte prosesser den mest lovende modellen for håndtering av forvaltningsrettete beslutninger under norske forhold. Nivået for medvirkning må spesifiseres for det enkelte sted og for den enkelte problemstilling, gjerne gjennom formøter og dialogprosesser. Ulempen med LAC er at modellen er svært ressurskrevende. Derfor konkluderer vi med at elementer og erfaringer fra internasjonale LAC prosessen vil kunne gi viktige bidrag i en norsk kontekst, men må forenkles og tilpasses for å kunne ha anvendelse i Norge. Det viktige er å sette resultatene fra litteraturstudiet inn i en norsk forvaltningsramme, som inneholder viktige nøkkelelementer som allemannsrett, tradisjonelt friluftsliv og tilrettelegging/ forvaltningstiltak som er tilpasset dette. I tillegg har verneområdene i Norge relativt sett lave besøkstall. I denne konteksten er det viktig at problemstillingene og virkemidlene som benyttes ikke overdimensjoners, men at man så langt det er mulig ser ulike virkemidler i sammenheng og relaterer de til konkrete og operable mål. Et ”langsiktig” fokus på f. eks. det å satse bevisst på design, utforming og planlegging av infrastruktur i og i tilknytning til verneområdene, vil sammen med det å ha store ressurser til formidling av kunnskap om området, ”bygge” gode holdninger til verneområdet og de verneverdiene som finnes der. Hvis man lykkes med en langsiktig strategi for utvikling av verneområdet, vil mer kortsiktige virkemidler som forbud-påbud og andre restriksjoner på ferdsel kunne unngås. Prosesser som vil innføre sterke restriksjoner for enkelte interessergrupper, vil ofte kreve høy grad av målstyring knyttet til kunnskapsgrunnlag, prosess med medvirkning og overvåking /justering av situasjonen. Vi foreslår to tilnærminger til større grad av målstyring av bruken av verneområder i Norge. Strategisk planlegging på overordnet nivå bør ta utgangspunkt i de to ytterpunktene av en ROS-skala og innebærer identifisering av arealer i både den mest urørte og i de mest tilrettelagte arealene i verneområdet. Det er viktig at det settes klare bevaringsmål for hvordan man skal håndtere disse arealene for fremtiden. Innfallsårene til verneområdet kan ofte reduseres til et fåtall viktige steder og det er helt avgjørende hvordan man tenker seg at verneområdene skal kommunisere med omverdenen akkurat der. Samtidig må man ha klare mål for ønsket utvikling av de viktigste innfallsårene. Det andre forvaltningsnivået er benevnt med operativ planlegging i fokusområder og er relatert til mer spesifikke arealer med definerte problemstillinger. For disse arealene foreslår vi en forenklet LACprosess i tre hovedfaser. Fase I er den objektive og beskrivende delen av prosessen, der eksisterende kunnskap systematiseres i en situasjonsbeskrivelse med prioritering av problemstillinger, synliggjøring av årsak-virkningsforhold og definisjon av indikatorer med tilhørende forslag til forvaltningstiltak. Fase II handler om de verdivalgene man gjør for å definere akseptable nivåer for påvirkning. Denne fasen bør ledes av vernemyndigheter i aktiv samhandling og medvirkning fra involverte eller sentrale aktører. Modellene for medvirkning må tas stilling til i hvert enkelt tilfelle. Fase III handler om implementering av forvaltningstiltakene og registrering av videre utvikling av tilstanden i forhold til de målene som er satt. Den siste fasen må også ha rom for korreksjon av tiltakene. SNO antas å få en sentral rolle i fase III i samarbeid med lokale aktører. Prosessen gjentas etter behov.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no