Fem fjellrever med gener fra andre delbestander er satt ut på Hardangervidda. Målet er at fjellreven skal bli friskere og bestanden mer levedyktig.
En blå og en hvit fjellrev fra avlsstasjonen i Oppdal kaster seg ut i sin nye tilværelse på Hardangervidda. I bakgrunnen fra v. Harald Normann Andersen og Olaf Bratland fra Statens naturoppsyn (SNO) og NINA-forskerne Kristine Ulvund og Craig Jackson. Foto: Avlsprogrammet / NINA
Siden avlsprogrammet for fjellrev ble startet i 2005 er totalt 469 fjellrever satt ut i den norske fjellheimen. Den gangen var det så få som 40-60 voksne fjellrever igjen i hele Fennoskandia (Norge, Sverige og Finland), og i områder som Snøhetta, Finse og Hardangervidda var arten utryddet.
Nå teller den norsk-svensk-finske bestanden over 550 voksne individer, men fortsatt trenger den hjelp til å klare seg. Selv om antall rever er mangedoblet siden tiltakene for å redde fjellreven ble startet opp, sliter arten med at de genetiske båndene er tette mellom revene i flere av de enkelte delbestandene. For eksempel stammer hele bestanden i Snøhetta fra bare 7-8 avlspar.
Tar vare på den genetiske helsa
– For å ta bedre vare på helsa til fjellreven, har vi nå satt ut fjellrev på Hardangervidda som ikke er i nær slekt med de som allerede lever i dette området. Avlsprogrammet har lykkes med å reetablere fjellreven flere steder, men å forvalte den genetiske helsa på en god måte er like viktig som å styrke bestanden i antall, sier seniorforsker og leder for avlsprogrammet Craig Jackson i Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Tanken bak avlsprogrammet, og avlsstasjonen for fjellrev på Sæterfjellet i Oppdal, er å styrke delbestandene av fjellrev rundt om i Norge. Etter hvert som fjellreven etablerer seg på flere steder, vil den geografiske avstanden mellom delbestandene minke. Det vil gjøre det lettere for rev å vandre mellom delbestandene og utveksle gener.
For få rever fører genene videre
Nye beregninger av effektiv bestandsstørrelse viser at fjellreven foreløpig ikke greier den jobben uten hjelp. Mange av delbestandene, blant dem Hardangervidda, har svært lav effektiv bestandsstørrelse. Det vil si hvor mange av fjellrevene som bidrar til å føre genene sine videre.
– Effektiv bestandsstørrelse gir et langt bedre uttrykk for bestandens robusthet og genetiske tilstand enn bare å estimerebestanden basert på fangst-gjenfangst av kjente individer. Det kan også fungere som et varsko med tanke på sårbarhet for innavl, forklarer genetiker og seniorforsker Øystein Flagstad i NINA.
Enkelt forklart henter forskerne informasjon fra fjellrevskit og ser på den genetiske sammensetningen, istedenfor kun å telle antall individer. Hvis den effektive bestandsstørrelsen er lav, er det fare for tap av genetisk variasjon. Det øker innavlen, som igjen kan føre til at størrelsen på valpekullene går ned.
Tre av de fem fjellrevene fra avlsstasjonen i gang med å utforske sitt nye rike på Hardangervidda. Foto: Avlsprogrammet /NINA
Reduserer risiko for innavl
– Når vi tilfører «friske gener», økes den genetiske variasjonen og risikoen for innavl reduseres. På sikt vil det ha positiv effekt, sier Flagstad.
Siden forskerne har oversikt over genmaterialet, vet de at de fem revene som ble satt ut på Hardangervidda nå ikke er i nær slekt med rever som er satt ut i området tidligere. Et annet argument for å velge Hardangervidda som revenes nye hjemsted er at den effektive bestandsstørrelsen er relativt lav her, selv om det faktisk er en av Norges største delbestander. I tillegg er det et område-hvor det forventes mye smågnagere i 2024, og disse står øverst på fjellrevens meny.
Kontakt:
Craig Jackson
Kristine Ulvund
Øystein Flagstad
Les mer om fjellrev på nina.no
Hør podkasten Fjellreven – tøff men truet