I MARCIS-prosjektet ønsker vi å forstå hvordan sjøfugler påvirkes av menneskelige stressfaktorer i marine områder. For å gjøre det, trenger vi kunnskap om hvordan de bruker leveområdene sine. Siden sjøfugler tilbringer mesteparten av livet langt ute på havet, er dette ingen enkel oppgave.
Hekkende lunde fra Runde med GPS-logger festet på nederste del av ryggen. Bilde: Ingar Støyle Bringsvor
Vår og sommer er høysesong for sjøfuglbiologer som drar ut til sjøfuglkoloniene for å gjøre feltarbeid. Dette er en kort og intens periode, ikke bare for forskere, men også for hekkende sjøfugl. I hekkesesongen er beiteområdet for sjøfugler begrenset av behovet for å vende tilbake til kolonien med jevne mellomrom for å forsvare reiret, ruge eggene og passe på ungene. Voksne sjøfugler må sørge for at ungene deres er tilstrekkelig fôret og beskyttet til de forlater kolonien. Dette setter en begrensning på avstanden de kan fly fra kolonien, og hvor lenge de kan være borte. Hekkesesongen regnes derfor som en av periodene hvor sjøfuglene er mest sårbare for menneskelig utvikling innenfor leveområdet sitt.
Krykkje fra Anda med GPS-logger montert på halen. Denne loggeren veier seks gram og kan sitte på under hele hekkeperioden. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard
For å studere finskala områdebruk og beiteområder til hekkende sjøfugler, kan forskere instrumentere dem med GPS- og dykkeloggere. Ved å bruke samme sporingsteknologi som for eksempel i mobiltelefoner, kan vi nå følge sjøfuglene til havs. I løpet av de siste tiårene har GPS-loggere blitt så små at de kan festes til de fleste sjøfuglarter, og mange arter spores nå med høy nøyaktighet og oppløsning.
I Norge blir sjøfugler instrumentert med GPS- og dykkeloggere gjennom overvåkings- og kartleggingsprogrammet for sjøfugl, SEAPOP. Dette gjør at MARCIS kan inkludere informasjon om bevegelse og oppførsel av sjøfugler i hekkesesongen. Den første SEAPOP-studien med GPS-logging av sjøfugl ble igangsatt i 2010, og nå omfatter sporingsarbeidet 8 forskjellige arter og 17 forskjellige kolonier, som strekker seg fra Rogaland til Spitsbergen. Dette gir unik innsikt i hvordan sjøfugler bruker havområdene rundt koloniene.
Ulike merker og modeller av GPS-loggere brukes, avhengig av fugleart og koloni. De minste GPS-loggerne brukt av SEAPOP i hekkesesongen 2022 veier kun ca. 4 g, og brukes på lundefugl. For andre arter, som for eksempel krykkje, kan man bruke GPS-loggere med fjernnedlasting og solcellepaneler, slik at loggerne kan sitte på fuglen i lengre perioder. GPS-loggere festes vanligvis på fuglenes hale eller rygg ved hjelp av tape, kabelbånd og/eller lim, og fjernes (eller mistes) etter en gitt tidsperiode, vanligvis innen noen få dager eller uker.
GPS-spor fra en hekkende lundefugl på Runde.
Dataene fra GPS-loggingen av hekkende sjøfugler muliggjør en detaljert kartlegging av hvilke områder som er de viktigste for nøkkelaktiviteter som næringssøk, og hvile, når fuglene er borte fra reiret. De lar oss også beregne fuglenes tidsbudsjetter og energiforbruk. Dette er viktig informasjon når man skal modellere hvordan ulike stressfaktorer kan påvirke sjøfuglbestandene.
Hver feltsesong er som en skattejakt, der man leter etter informasjon og samler inn data. Forhåpentligvis vil feltsesongen 2022 bli vellykket, og gi oss flere brikker til det store puslespillet det er å forklare hvordan marine stressfaktorer kan påvirke sjøfugler i norske farvann.