Skrantesjuke ble påvist i Norge våren 2016, og siden da er det brukt mye ressurser på kartlegging. Målet er å kartlegge forekomst og geografisk utbredelse av klassisk og atypisk skrantesjuke. Dette er nødvendig for at forvaltningen skal kunne iverksette gode tiltak for å begrense eller bekjempe denne sykdommen.

Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Veterinærinstituttet kartlegger skrantesjuke hos hjortedyr i Norge på oppdrag fra Mattilsynet og Miljødirektoratet. I hele landet skal jegere, ettersøkspersonell og andre ta prøver fra et utvalg hjortevilt for å teste dyrene for skrantesjuke.

God oppslutning rundt innsamlingen

Det ble påvist atypisk CWD hos to elg og en hjort i forbindelse med kartleggingen og overvåkingen av skrantesjuke. Som tidligere ble det også i 2021 tatt både hjerneprøve og prøve av lymfeknuter. Av de innsamlede prøvene inneholdt 73% begge vevstypene. Dette er på samme nivå som i 2020 (72%), men er noe lavere enn i 2019 (78%) og 2018 (80%).

– Jegerne har nok en gang sluttet meget godt opp rundt innsamling av prøver fra jakta til kartleggingsprogrammet i de utvalgte områdene, og antall testede dyr er høyt. Likevel er det noen utfordringer, som ikke bare gjelder prøveinnsamlingen fra jegere, sier Jørn Våge, seniorforsker ved Veterinærinstituttet.

I følge Våge er det en utfordring å få inn lymfeknuter fra så mange dyr som mulig i tillegg til hjerneprøve, og i noen tilfeller har prøvene dårlig kvalitet og mangelfull registrering.

– Med prøver fra både lymfeknute og hjerne vil det ta kortere tid å få kunnskap om sykdommen forekommer, og vi kan overvåke utviklingen i områder med smitte mer effektivt. Vi kan dessuten raskere sannsynliggjøre fravær av skrantesjuke i områder uten smitte, sier Våge.

Økning i andelen fallvilt testet for CWD

Sammenlignet med 2020, var det i 2021 en økning i andelen fallvilt testet for CWD. For elg og hjort var endringen henholdsvis fra 18% til 27% og 21% til 30%. Det var også en økning for villrein fra 8% til 25%, men antallet registrerte fallvilt av villrein er lavt. For rådyr var det ingen endring i andelen dyr testet (23% begge år).

– Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor delvis nådd, men det er grunn til å tro at andelen fallvilt som kan prøvetas fortsatt kan økes betydelig, sier Våge.

Omkring fem prosent eldre bukk i villreinbestanden på Hardangervidda etter jakta i 2021

Påvisningen av klassisk skrantesjuke hos villrein har hatt og har fortsatt svært store effekter på bestandsforvaltningen av villrein. På Hardangervidda ble det allerede i 2017 gitt kvoter med flere «frie dyr» og dermed et noe høyere uttak av bukk enn normalt. Dette ble videreført i 2018. Markert høyere jaktkvoter med rene «bukkekort» ble innført fra 2019 i den hensikt å effektivisere CWD overvåkningen av bestanden. Dette førte til at en markert høyere andel av bukkebestanden ble tatt ut enn tidligere år. Det ble videreført høye kvoter med 50% voksen bukk og 50% frie dyr i 2020. Det første tilfellet av CWD på Hardangervidda ble påvist i 2020, og forvaltningen har etter dette gått fra aktiv overvåkning til å bekjempe sykdommen. Myndighetene har nå et mål om å holde andelen voksne bukk 3 år og eldre ned mot 0-3 prosent.

Fra bestandsmodellen for Hardangervidda har forskerne estimert bestandsstørrelsen av villrein før jakt i 2022 til å være omkring 6863. Av dette anslår modellen at omkring 1113 er bukk som er to år og eldre. Etter jakta 2021 beregnet modellen at det var igjen omkring 655 to år og eldre bukk i en bestand på omkring 5760 villrein. Siste års strukturtelling på Hardangervidda indikerer at de yngre bukkene (toåringer) utgjorde omtrent 43 prosent av bukkesegmentet etter jakt. Ved å legge dette til grunn antyder modellberegningene at det etter jakta i 2021 var igjen omkring 373 tre år og eldre bukk, noe som tilsvarer ca. fem prosent av bestanden.

– Dette er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosenten på 0-3, sier Christer M. Rolandsen, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Atypisk skrantesjuke kun funnet i eldre hjortedyr

De to nye tilfellene med atypisk skrantesjuke hos elg ble funnet i en elgokse på 13 år fra Bamble kommune og ei elgku på 17 år fra Vinje kommune. Videre var det ett tilfelle hos hjort, ei voksen kolle fra Etne, som ikke ble aldersbestemt fordi underkjeven med tenner ble tapt før diagnosen ble stilt.

– Disse funnene er i tråd med det vi har funnet tidligere om at atypisk skrantesjuke ser ut til å ramme eldre dyr. Alle tilfeller som er påvist så langt har vært hos 12 år og eldre elg og hjort, forklarer Rolandsen.

– Ettersom atypisk skrantesjuke i Norge hovedsakelig synes å ramme dyr som er 12 år eller eldre, er det av interesse å vite om vi kan beregne hvor i landet vi med størst sannsynlighet kan forvente å finne elg eller hjort som er så gamle.

I et påbegynt arbeid basert på en teoretisk modell for elg fant forskerne at det kan forventes å finnes flere gamle elg (12 år og eldre) i bestander med lav enn høy andel voksne dyr i jaktuttaket, og høyere i bestander med skjev kjønnsrate (høyere verdier for ku pr. okse). I tillegg var det flere gamle elgkyr i bestander med lav produktivitet (lave verdier for kalv pr. ku).

Modellresultatene ble sammenliknet med data fra omkring 70 kommuner hvor elg er aldersbestemt. Analysene viser at aldersstrukturen i jaktuttaket av felte elgkyr i norske kommuner i stor grad samsvarer med forventningene fra modellbestandene. I den empiriske analysen var effekten av andel voksne dyr i jaktuttaket statistisk sikker, mens effektene av kjønnsraten og produktiviteten var mer usikker.

– I praksis betyr dette at vi med kunnskap om bestandenes avskytingsstrategi, kjønnsrate og kalv pr. ku-rate til en viss grad kan predikere den relative andelen gamle elgkyr i bestanden før og etter jakt og den relative sannsynligheten for at en skutt, voksen elgku er over 12 år, sier Rolandsen.
Med bedre kunnskap om aldersfordelingen kan forskerne med større sikkerhet beregne forekomst av atypisk skrantesjuke, og eventuelt også klassisk skrantesjuke, i ulike bestander.

– Vi ønsker derfor å fortsette med å aldersbestemme hjortevilt, både fallvilt og dyr som felles under jakta, sier Rolandsen.

Stor lokal innsats

Lokalt og regionalt er det lagt ned en stor arbeidsinnsats fra personer i kommuner, villreinnemnder, villreinutvalg, Statens naturoppsyn, lokale fjelloppsyn, Mattilsynet, viltbehandlingsanlegg, slakterier, og personer som driver med håndtering av døde og ettersøk av skadde hjortevilt.

Les rapporten: Kartlegging og overvåking av skrantesjuke 2021

Kontakt: Christer Moe Rolandsen

• 27 juni 2022
• Tekst: Camilla Næss
• Antall visninger: 1291