Nyheter

 

Slik kan kommuner øke kunnskapen om karbonlagre i jord

Publisert: 29. juni 2023
Tekst: NINA

Hvilken type natur har størst karboninnhold i jorda? Kan kommuner stille krav til innhenting av kunnskap om karbonrike områder? En ny rapport oppsummerer hva vi vet om dette, og hvordan kommunene kan få mer kunnskap om karbon i jord. 

Slik kan kommuner øke kunnskapen om karbonlagre i jord
Jordprøvetaking i kreklinghei. Foto: Mari Jokerud / NINA.

Det meste av karbonet lagret i norsk natur er lagret i jord, og Miljødirektoratet har utfordret kommunene til å ta vare på karbonlagrene. Men Norges største kommuner opplever at de mangler kunnskap for å vurdere hva de trenger å ta vare på og hvordan endringer i arealbruk, spesielt ved arealinngrep påvirker karbon i jord. En utfordring er at de mest karbonrike arealene ikke er registrert på en god måte. 

– Dette skyldes flere faktorer, blant annet at kartene over norsk natur ikke er nøyaktige nok, og at det finnes lite data om karbon lagret i ulike norske naturtyper, forklarer NINA-forsker Tessa Bargmann. 

Hun har sammen med kolleger gått gjennom tilgjengelig vitenskapelig litteratur med relevans for norsk natur, og oppsummert og oppdatert hva vi vet om karbonlagre i jord i en ny rapport. 

– Vi har også laget en oversikt over kart og beskrevet metoder som kan brukes for å få oversikt over karbon lagret i jord i de fire deltakende kommunene, forteller Bargmann.

Bør unngå arealendring i de mest karbonrike naturtypene

Det er viktig med gode kart over naturtyper for å kartlegge karbonrike arealer. 

– Dessverre er de kartene over naturtyper i Norge som finnes i dag ikke gode nok til å fange opp naturtyper som er viktige for karbonlagring. Det er stor variasjon i dekning, detaljeringsgrad og nøyaktighet i kart. Det gjør det vanskelig å identifisere naturtyper som har store karbonlagre, forteller Bargmann. 

Det pågår et stort arbeid med å forbedre kart for hele landet, men i mellomtiden er det nødvendig å kombinere flere kart for å få en bedre oversikt over karbonet som er lagret i bakken. 

De største jordkarbonlagrene finnes i myr, som har 5-10 ganger mer karbon lagret under bakken sammenlignet med den mest karbonrike skogen. Blant skogstypene er det gamle, naturskogslignende skoger som har de største lagrene av karbon i jorden. Det er lite forskning på karbonlagre i urbane og åpne landskap, men generelt har eldre, urbane områder med trær et høyere karboninnhold under bakken enn arealer dekket med gress. Det er mange faktorer som kan ha noe å si for karboninnhold i jord, blant annet jorddybde, jordtype, og vannmetning i jorda.

– Generelt er det viktig å unngå arealbruksendringer i de mest karbonrike økosystemene. Dette er fordi det ofte er vanskeligere, dyrere og langsommere å kompensere for tap av karbon enn å bevare eksisterende karbonlagre, sier Bargmann. 

For planlegging av arealbruk på overordnet nivå er det trolig nok å bruke verdier for karbonlagre fra litteraturen. Men konkrete undersøkelser om faktiske karbonmengder må til før man skal ta i bruk potensielt karbonrike arealer. Torvdybde kan brukes for å måle karbon i myr, men i andre naturtyper uten torv, må det også beregnes variasjon i karboninnhold i ulike jordlag.    

Samtidig er det behov for nasjonale retningslinjer for når kommunene kan pålegge at karbonmålinger skal gjøres, og hvilke metoder som skal brukes. Det hadde også vært nyttig med et felles system for innrapportering og videre bruk. 

– Det beste hadde vært å utvikle en felles metode for å beregne kommunens karbonlagre og hvordan ulike tiltak kan påvirke utslipp og opptak av karbon i ulike typer arealer eller jordtyper, sier Bargmann. 

Muligheter til å stille krav om å innhente kunnskap om karbon i jord

Kommunene har behov for kunnskap om hvordan temaet karbon i jord kan integreres i ulike planprosesser og vedtak. 

I rapporten omtaler forskerne generelle utredningskrav til offentlige vedtak og hvordan det kan gis utfyllende bestemmelser om karbon i jord til kommunenes arealplaner. 

– Vi har oppsummert ulike scenarier og muligheter for å stille krav til innhenting av kunnskap om karbonrike arealer og vurdert om det er hjemler i plan- og bygningsloven og regelverket om konsekvensutredning, sier assisterende forskningssjef Lajla Tunaal White.

Hvis undersøkelsene ligger som krav i planbestemmelser, kan kommunene normalt kreve at utbyggere står for kostnadene. 

– Et felles system for datainnsamling og -lagring av data fra undersøkelsene vil kunne ha en stor nytteverdi for kalibrering av modeller som beregner karbonlagre. Det vil også være svært nyttig i det nasjonale arbeidet med å begrene verdien av naturen (naturregnskap), avslutter White.


Les mer: Økt kunnskap om karbon i jord i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. NINA Rapport 2297.  

Kontakt: Tessa Bargmann
 

Skriv ut
Søk etter nyheter
Nyhetsarkiv

Archive

Norsk institutt for naturforskning

NINA er en uavhengig stiftelse som forsker på natur og samspillet natur – samfunn.
Følg oss på: