Hvordan klarer gjøken å lure andre fugler til å ruge fram egget den legger i reirene deres? Ved å gå gjennom gjøkens komplette arvemateriale, har NINA-forskere bidratt til å løse den 150 år gamle gåten.
Her har gjøken lykkes med strategien sin, og gjøkungen har overtatt hele reiret til rørsangeren. Foto: Bård Stokke, NINA
Siden gjøken ikke bygger reir selv, er den avhengig av en vert for å få fram avkom. Det har skapt et slags våpenkappløp mellom gjøken og vertsfuglen, som får et uønsket egg lagt i reiret sitt.
Over generasjoner utvikler vertsfuglene egenskaper som gjør dem i stand til å kjenne igjen gjøkegget blant sine egne og kaste det ut. Gjøken svarer med å utvikle egg som blir mer og mer likt vertens, for å kunne lure verten til å akseptere det som sitt eget.
Men hver gjøk legger bare egg med én enkelt farge, og den kan de ikke endre. Hvordan kan gjøken da greie å skape så gode etterligninger av den utvalgte vertens egne egg at den klarer å føre genene sine videre? Dette har fugleinteresserte lurt på i rundt 150 år.
Gjøken er en mester til å legge egg som er likt eggene som allerede ligger i vertsfuglens reir. Gjøkegget i rørsangerens reir er litt større og lysere enn de andre eggene. Foto: Bård Stokke, NINA
Hunnen har svaret
– Svaret er at hunnen alene bestemmer fargen på egget. Hvis en hann som parer seg med flere hunner hadde påvirket fargen, ville den unike fargen blitt forringet og ødelagt i kommende generasjoner, sier seniorforsker Frode Fossøy i NINA.
Denne teorien ble lansert allerede i 1933, men det endelige beviset er nå publisert i det prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftet Science. Forskerne har analysert fullstendig arvemateriale (DNA) fra 350 gjøker i Europa og Asia. Det utgjør over én milliard DNA-baser (DNA-ets byggesteiner) per gjøk.
– Nå har vi det komplette genomet for gjøker med mange ulike eggfarger. Det vil si hele arvematerialet for disse fuglene. Så endelig kan vi si sikkert at det er bestemte gener hos hunnen som avgjør fargen på gjøkegget, forteller Fossøy.
Avslørt av gjøkegruppe
Sammen med NINA-kollegaseniorforsker Bård Stokke deltar Fossøy i ei internasjonal gjøkegruppe som har jobbet med problemstillingen i mange år. Det er denne gruppa som står bak artikkelen i Science.
Forskerne er fortsatt ikke 100 prosent sikre på eksakt hvilket gen som avgjør fargen på egget, men de ser at nøkkelen ligger på w-kromosomet. Hos fugler er det hunnen som har to ulike kjønnskromosomer (zw) og hannen to like (zz). Hos pattedyr er det motsatt; xx hos hunn og xy hos hann.
– Den største genetiske forskjellen mellom eggfargene ligger på w-kromosomet, et kromosom som mangler hos hannene. Dette viser at det er hunnen som styrer arveegenskapene, sier Fossøy.
Gjøken er avhengig av vertsfugler for å finne reir til å legge egget sitt i. Foto: Bård Stokke, NINA
Fargen viktigere enn størrelsen
Fargen har vist seg å være viktigere enn størrelsen for å unngå at gjøkegget blir avslørt av fuglen som eier reiret. Trolig er det fordi gjøkegget blir liggende delvis skjult blant de andre eggene slik at forskjellen i størrelse ikke er så framtredende.
Straks vertsfuglen har et ærend vekk fra reiret, slår gjøken til. Den fjerner ett eller flere av vertens egg og legger deretter sitt eget egg. I Norge er det ofte heipiplerka som har den tvilsomme fornøyelsen av å være vert for gjøken, og totalt i Europa er det registrert minst 25 arter som er vertsfugler regelmessig.
Valg av vertsart varierer mellom ulike regioner i Europa. Noen arter, som rørsanger og linerle, er ufrivillig vert for gjøkegg over store deler av kontinentet. Arter som svartrødstjert og bjørkefink benyttes mer lokalt som verter, i henholdsvis Alpene og Nord-Finland.
Mister leveområdene sine
Til tross for at gjøken er en mester i å lure verten sin, er den etter hvert blitt mindre vanlig både i Norge og resten av Europa. På Norsk rødliste for arter er gjøk oppført som «nær truet». Det skyldes trolig endringer i leveområder og mangel på vertsfugler, som gjøken er avhengig av for å finne reir å legge egget sitt i.
– En del tradisjonelt flittig benyttede vertsarter er blitt mindre vanlig fordi leveområdene deres er ødelagt. Mange steder er det i tillegg færre insekter enn før. Insektene er føde for både gjøken og vertsfuglene. I tillegg kan man ikke utelukke negative effekter av klimaendringer sier Stokke.
Gjøkens favorittføde er hårete sommerfugllarver. I mange områder i Europa har det blitt atskillig færre sommerfugler i de senere årene.
Hvis vi ser bort fra størrelsen er det ikke mulig for et utrent øye å se hvilket som er gjøkegget blant tornsangerens egg. Foto: Bård Stokke, NINA
Kontakt:
Frode Fossøy
Bård Stokke