Nyheter

Utsetting av truede arter – slik bør det gjøres

Publisert: 9. juni 2021
Tekst: Anne Olga Syverhuset

Utsetting av arter kan være et godt – men ikke risikofritt  – tiltak for å bevare truede arter. NINA har laget et utkast til nasjonale retningslinjer for slike utsettinger for karplanter, insekter, lav, moser og sopp.

Utsetting av truede arter – slik bør det gjøres
Et eksempel på bevaringsutsettelse er den dødsdømte eremitten, som ble flyttet til en gammel eikehage ved Berg i Tønsberg etter å ha holdt seg i skjul på en kirkegård i Tønsberg i en årrekke. Videoovervåking viser at denne utsettingen så langt har vært en suksess. Foto: NINA.

25 % av verdens arter er truet. Selv om ødeleggelser av leveområdene er den viktigste grunnen til dette, er ikke bevaring og restaurering av leveområdene alltid nok. Målrettet utsetting av arter, såkalt bevaringsutsetting, har etter hvert blitt et mer utbredt forvaltningstiltak internasjonalt, og har bidratt til å øke overlevelsessjansene for mange truede arter. 

Verdens naturvernunion (IUCN) har publisert internasjonale retningslinjer for bevaringsutsetting, men vi mangler nasjonale retningslinjer tilpasset norske forhold. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har derfor laget et kunnskapsgrunnlag for, og et utkast til, nasjonale retningslinjer for bevaringsutsetting av truede arter i Norge, på oppdrag for Miljødirektoratet.

– Det er mye man må tenke på når man skal flytte arter, og vi har forsøkt å samle de mest relevante momentene i denne rapporten. Dette gir et godt grunnlag å bygge videre på for å utvikle nasjonale retningslinjer, sier NINA-forsker Lise Tingstad, som sammen med kollega Anders Endrestøl har utarbeidet kunnskapsgrunnlaget.

Bevaringsutsetting kan inkludere både styrking av svake populasjoner, reintroduksjon, altså at en art settes ut i et område hvor den er utdødd, og introduksjon til nye, egnede områder. Et eksempel på sistnevnte er den dødsdømte eremitten (Osmoderma eremita), som ble flyttet til en gammel eikehage ved Berg i Tønsberg etter å ha holdt seg i skjul på en kirkegård i Tønsberg i en årrekke. Videoovervåking viser at denne utsettingen så langt har vært en suksess.

Det vanligste er likevel å forsterke en populasjon som er i ferd med å dø ut ved å tilføre nye individer fra en større populasjon. Individene kan bli flyttet fra et annet område, eller oppformeres , slik som man for eksempel gjør i det norske avlsprogrammet for fjellrev.

Bevaringsutsetting kan være et nyttig verktøy for mange arter, men det er ikke risikofritt.

– Det bør være et verktøy som kommer et stykke ned på tiltakslista, sier Tingstad og understreker at en i første omgang bør forsøke å bevare artene der de er.

Når en tar individer fra en kildepopulasjon kan denne bli skadelidende hvis det blir for få individer igjen. Og hvis arten ikke finnes i det nye området fra før, kan introduksjon av en ny art få konsekvenser for enkeltarter og artssamfunnet på den nye lokaliteten. 

Risikoen for utilsiktede effekter gjør det desto viktigere å ha retningslinjer en kan følge i planlegging og gjennomføring.

Viktig med tydelige mål og suksesskriterier

I rapporten skisserer forskerne en trinnvis beskrivelse, fra planlegging til gjennomføring og evaluering/rapportering. 

– I planleggingsfasen er det viktig å sette klare mål for utsettingen, og være tydelig på hva suksesskriteriene er, slik at det er mulig å evaluere prosjektet i ettertid, sier Tingstad. 

Forskerne gir også mange konkrete tips til selve gjennomføringen og hvilke momenter det er viktig å tenke på både i forkant og underveis. 

– Bevaringsutsetting krever god planlegging – og man må tenke på alt fra lover og forskrifter til antall individer og metoder som benyttes, både for innsamling og utsetting, og eventuelt oppformering. Det er bra å ha generelle retningslinjer, men det er samtidig et behov for å utarbeide retningslinjer for spesifikke grupper og arter, da det vil være mange artsspesifikke hensyn å ta, understreker Tingstad.

Forskerne har i dette arbeidet fortrinnsvis sett på karplanter, moser, lav, sopp og insekter. 

– For både karplanter og insekter har vi flere eksempler på bevaringsutsetting i  Norge. Når det gjelder karplanter har blant andre Naturhistorisk Museum og flere av de botaniske hagene en viktig rolle, og de gjør stor innsats for oppformering og bevaringsutsetting av truede arter, forteller Tingstad. 

Sibirstjerne er et eksempel på en art som bevares "på stedet", altså der den vokser naturlig. I dag vokser den kun ved Aursunden i Røros, der grunneier har tatt ansvar for å redde den, og fått antallet opp til flere hundre. Foto: Kristine Westergaard

Sibirstjerne er et eksempel på en art som bevares "på stedet", altså der den vokser naturlig. I dag vokser den kun ved Aursunden i Røros, der grunneier har tatt ansvar for å redde den, og fått antallet opp til flere hundre. Foto: Kristine Westergaard

NHM og Botanisk hage i Oslo har for eksempel lyktes med å oppformere og sette ut orkideen myrflangre (Epipactis palustris) i et område arten hadde forvunnet fra. 

– For sopp, moser og lav er utfordringen at vi vet lite om mange av artene, og at det er relativt få konkrete eksempler på bevaringsutsettinger innenfor disse artsgruppene. Erfaringer fra slike prosjekter og konkret kunnskap om artene er avgjørende for å kunne planlegge gode tiltak. Vi må blant annet vite hvordan arten inngår i økosystemet og hvilke habitatkrav arten har for å kunne gjennomføre en suksessfull utsetting. Da trenger vi mer ren artskunnskap, sier Tingstad.

Mange av forsøkene med bevaringsutsetting som er gjort her til lands er ikke godt nok dokumentert, noe som begrenser mulighetene til å dra nytte av erfaringer fra forsøkene, samtidig som at manglende evaluering gjør det vanskelig å si hvorvidt utsettingene har vært vellykkede.

– Vi foreslår å samle kunnskap om hva som er gjort av større og mindre prosjekter i en felles database, sier Tingstad. Dette kunne man dra nytte av både til forskning, forvaltning og undervisning. 


Les rapporten: Bevaringsutsetting av truede arter – Utkast til nasjonale retningslinjer

Kontakt: Lise Tingstad
 

Skriv ut

Norsk institutt for naturforskning

NINA er en uavhengig stiftelse som forsker på natur og samspillet natur – samfunn.
Følg oss på: